Naturforvaltning:

Naturmangfoldlovens § 17 åpner for skyting av fredet vilt dersom det dreier seg om en akutt situasjon, der rovfugler og annet rovvilt går til angrep på personer eller husdyr, og man benytter såkalt nødverge. For at unntaket skal brukes etter hensikten, er det selvsagt svært viktig med et tydelig og godt lovverk med riktig ordlyd. Begrepet «påkrevd» blir her sentralt. Med «påkrevd» menes det at man plikter å gjøre et skikkelig forsøk på å skremme vekk rovviltet, før avliving vurderes. God inngjerding er også en sentral og anerkjent metode for å forebygge skader på f.eks. fjørfe, en praksis Bernkonvensjonen anbefaler.

Begrepet «påkrevd» falt ut av lovverket ved en inkurie («feil») i 2009, og norske myndigheter har ikke villet rette opp feilen, og vi så oss nødt til å klage norske myndigheter inn til Bernkonvensjonen i 2017, da vi mente norsk lovverk, og fortolkingen av denne, var et brudd med konvensjonens artikkel 9. Artikkelen setter krav til at avliving kun kan skje hvis det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger.

Vår klage ble kategorisert som en «mulig sak» og behandlet i Bernkonvensjonens komité i desember 2017. Norge fikk her kritikk for ikke å ha rettet opp sin egen tabbe. Saken var oppe igjen på møtet i Bernkonvensjonens komité i november 2018, og her lovet norske myndigheter å snarlig arbeide for å rette opp inkurien. I forkant av dette møtet, sendte NOF et brev til komiteen der vi viste til et nyere tilfelle der rovfugler i Norge har blitt skutt under påskudd av å være i nødrett, for slik å understreke at det haster å få på plass et lovverk i tråd med internasjonale forpliktelser. At Klima- og miljødepartementet nå er klare på betydningen av et lovverk i samsvarer med Bernkonvensjonen, og foreslår at vilkåret om at felling «må anses påkrevd» gjeninntas i nødvergebestemmelsen, er en seier for NOF og arbeidet som er lagt ned for å få myndighetene til å ta ansvar.   

Dessverre helles det også malurt i begeret. Departementet ønsker også at nødvergebestemmelsen i § 17 annet ledd annet punktum forandres slik at vilkåret «under direkte angrep» endres til «umiddelbart forestående angrep». Rent faglig sett er forslaget meget problematisk, da det her åpnes for et vidt spekter av situasjoner der man gjennom å vise til egen forståelse av en mulig skadesituasjon kan avlive rovvilt, og/eller domstolene må vurdere hvor aktuelt et faktisk angrep var i det spesielle tilfellet. Et tamdyr er ikke under angrep før angrepet faktisk skjer, mens den foreslåtte ordlyden innebærer at man kan pårope seg nødvergeretten før angrepet skjer, enten gjennom «at viltet er i ferd med å angripe, eller at det må være klare indikasjoner på at viltet har til hensikt å straks gå til angrep». Det kan ikke forvente at allmennheten skal ha inngående kunnskap til ulike rovviltarters atferd, og således ulike arters mulige byttedyr eller hvordan de agerer ovenfor disse. En slik ordlyd kan føre til en situasjon der en rekke personer og aktører mener seg berettiget til å benytte seg av nødvergeretten dersom ørner eller andre rovfugler flyr lavt over husdyr og/eller åtsler, uten at man i ettertid har mulighet til å avgjøre grad av sannsynlighet for angrep. Uten spesifikke forutsetninger må dette anses som å gjette eller spå om fremtiden.

Det man nøkternt sett faktisk kan regne som «et umiddelbart forestående angrep» kan også i de fleste tilfeller avverges f.eks. med skremming, f.eks. ved roping eller varselskudd. Kun en slik tilnærming er i tråd med Bernkonvensjons artikkel 9. Ett av vilkårene i artikkel 9 er at «det ikke er noen annen tilfredsstillende løsning», eller «må anses påkrevd» som det heter i viltloven og naturmangfoldloven. Det vil være naturlig for NOF å påpeke dette ovenfor konvensjonen i forkant av møte i komiteen desember 2019. Vi håper selvsagt også at KLD tar innspillene våre til etterretning, og sikrer at bestemmelsene rundt nødrett sikrer at ikke rovfugl og rovdyr blir avlivet unødvendig. 

Les NOFs høringssvar her.