BirdLife Hordaland

I et brev ber forvaltningsmyndighetene om innspill i forbindelse med revidering av forvaltningsplanen for nasjonalparken med tilhørende landskapsvernområde. Gjeldende forvaltningsplan stammer fra mai 2003. Den har etter Norsk Ornitologisk Forening sin mening klare mangler knyttet til bevaringen av det unike alpine fuglelivet på Hardangervidda.

Hardangervidda er den største høyfjellssletta i Nord-Europa, med et stort areal av alpine vann og våtmarker. Dette gjør at antall individer av fugl i området utgjør en vesentlig prosentandel av den skandinaviske totalbestanden av mange arter. Nasjonalparken fungerer som en sørvestlig utpost for mange alpine og sub-alpine arters utbredelse. Det gjelder bergand, havelle, sjøorre, boltit, temmincksnipe, myrsnipe, brushane, dobbeltbekkasin, svømmesnipe, fjelljo, fjellerke og lappspurv. Slike utkantpopulasjoner er meget viktige i overvåkingssammenheng, da en eventuell bestandsnedgang vanligvis først blir merkbar i utkanten av utbredelsesområdet. De siste tiårene har arter som brushane, svømmesnipe og fjæreplytt gradvis forsvunnet fra Hardangervidda uten at forvaltningen har stilt spørsmål ved hvorfor dette skjer.

Nasjonalparkens posisjon er uten tvil unik når det gjelder villrein, men det er en art som har fått uforholdsmessig mye plass i forvaltningsplanen i forhold til andre vertebrater. NOF stiller krav om at de ornitologiske verneverdiene får tilsvarende oppmerksomhet i den nye forvaltningsplanen. Problemstillingene knyttet til bl.a. våtmarksfugl er såpass akutte grunnet kraftig tilbakegang av en del arter, også knyttet til menneskelig aktivitet, at dette er påkrevd. Dagens forvaltningsplan mangler omtale av forvaltning av truede fuglearter.

Det mest akutte problemet på Hardangervidda i dag er de kraftig minkende bestandene av flere våtmarksarter. Skal man snu denne trenden må det snarest komme i stand et samarbeid på tvers av fylkesgrensene, og det må utarbeides en forvaltningsplan for storlom og dykkender på Hardangervidda. Det er disse artene som i dag rammes av garndrukning, utsetting av fisk og spredning av ørekyte. NOF mener at å opprette spesielle vernesoner kan være en god metode for å nå en målsetning om bedre vern av nøkkelområder for hekkende vannfugler. Det bør identifiseres flere slike vernesoner, og det må innføres garnfiskeforbud i disse vernesonene dersom målsetningen om vern av vannfugl skal ha noe for seg.

Fra naturen sin side har mange vann på Hardangervidda store svingninger i bestandene av fisk, siden mange gytesesonger blir ødelagt av vanskelige værforhold og strenge vintre. Et slikt naturlig system, der det i perioder er lav fisketetthet, vil være gunstig for de organismene (f. eks. vannfugl) som konkurrerer med ørreten om næring. Garnfisket på Hardangervidda har gjennom hele verneperioden blitt gjennomført i storstilt skala. I tillegg har man for å bedre fiskebestandene satt ut store mengder fisk. Utsetting av fisk for å oppnå maksimal avkastning i antall kilo fisk er skadelig for bestanden av dykkender, herunder rødlistearter, og derfor i strid med verneformålet.

Forvaltningsplanen redegjør for prioritering mellom bruk og vern blant annet med følgende formuleringer: «Brukarinteressene skal som hovudregel tilpassast omsynet til verneverdiane for å unngå konfliktar» og «Reine næringsomsyn skal vere underordna verneformålet og omsynet til verneverdiar». Problemet med dagens forvaltning av Hardangervidda er ikke bare selve forvaltningsplanen, men også det faktum at innholdet ikke blir fulgt opp. Garnfiske, utsetting av fisk og jakt er tre viktige og omfattende negative faktorer for fuglebestandene på Hardangervidda som alle synes til en viss grad å ha blitt prioritert framfor verneverdiene, altså også i strid med forvaltningsplanens ordlyd.

Hva kan gjøres?
NOF mener at det må lages en egen forvaltningsplan for storlom og dykkender samlet for de tre fylkene; Buskerud, Hordaland og Telemark. Forvaltningsplanen må basere seg både på historisk og oppdatert kunnskap om lommers og dykkenders forekomst på Hardangervidda. Dårlig undersøkte områder med potensial for disse artene må kartlegges. Påviste nøkkelområder må forvaltes som nøkkelområder; garnfiskeforbud må vurderes på spesielt viktige lokaliteter. Det foreligger i dag gode og oppdaterte data som gjør det mulig å nokså raskt utarbeide en forvaltningsplan i så måte. Forvaltningsplanen må være overstyrende i forhold til driftsplaner for fiskeressursene på Hardangervidda, og det må satses på informasjon til fjellstyrer og bygdefolket om hvorfor det er nødvendig å stramme til i forvaltningen. Videre er det viktig at det må føres et strengere oppsyn med garnfisket. All fugl som drukner i garn er fallvilt og dermed statens eiendom, men dette følges ikke opp av garnfiskere i dag og fugl blir kun helt unntaksvis levert inn til myndighetene. En oppsynsordning der garnfiskere blir kontrollert er eneste måten å skaffe troverdige data som kan si noe om omfanget av problemet.

Ansvaret for denne forvaltningsplanen, samt forvaltningsansvaret for de problemstillingene som planen tar for seg, må ligge hos Fylkesmannens Miljøvernavdeling. Det er også viktig at fagornitologer blir integrert i arbeidet. Kommunal forvaltning og Fjellstyrene er ikke et egnet forum for å håndtere denne problemstillingen, både pga. manglende kompetanse om problemstillingen og fordi det fort vil oppstå interessekonflikter i forhold til f.eks. lokale driftsplaner for fiskeressurser som disse organene skal ta hånd om.