Naturforvaltning:

Klage til Bern-konvensjonen

Haram vindkraftverk ligger midt i en av Norges viktigste trekkleder for fugler og i umiddelbar nærhet til en rekke verneområder. Vindkraftverket er fysisk omsluttet av Emerald Network-områder på tre av fire sider. Nettverket av naturområder i Emerald Network («smaragd-nettverket») skal sikre leveområdene for dyr og planter, og er underlagt Bernkonvensjonen. Når den norske stat likevel godkjente vindkraftverket her, var det derfor naturlig å rapportere dette inn for Bern-konvensjonen i 2020. Nesten 20 års kamp mot vindkraftverket pågår imidlertid enda. Man må kunne forvente at verdier knyttet til norske Emerald Network-områder har forrang foran utbygging. Det har ikke skjedd i dette tilfellet.

Overvåkingsprogram iverksatt

NVE satte som betingelse at det skulle igangsettes et overvåkingsprogram for et fåtall fuglearter man i dag anser som sentrale med tanke på verneverdier, og som er antatt kan bli påvirket av vindkraftutbygging. Programmet startet i 2022 og skal vare ut 2024. Til nå foreligger rapport fra 2022, mens 2023-rapporten enda ikke er kommet.

Bern-konvensjonens sekretariat setter våren 2024 opp aktuelle saker for årets partnerskapsmøte i november/desember, og har i den anledning bedt både norske myndigheter ved Miljødirektoratet og BirdLife Norge, som klager, om en rapport med oppdatering av situasjonen. Alv Ottar Folkestad, som kjenner området godt og har fulgt opp med undersøkelser også de siste årene, konstaterer av vindkraftverket har hatt negativ påvirkning på verneverdiene. 

Rikt fugleliv

Fortsatt er det store naturverdier med behov for beskyttelse både på Haramsøya og i områdene rundt. I dag er det ulike sjøfuglarter og blant annet rovfugler som er i sterkest konflikt med det etablerte vindkraftverket. Haramsøya har tidligere vært hekkeområde for lirype, heilo, myrsnipe, jordugle, gjøk, lappspurv, smålom og tyvjo. Sanglerke har hatt sin regionalt sterkeste bestand på øya.

• Rovfugler

Havørna hekker få hundre meter fra nærmeste vindturbin, og er sterkt utsatt for skade og dødelige kollisjoner med kraftverk, spesielt om våren når parene bruker mye tid i lufta. Ett av parene gjennomførte vellykket hekking i 2022, men fikk ikke frem unger i 2023. Et annet par etablerte seg på øya for nærmere 20 år siden, men har kommet bort de siste tre-fire årene.

Kongeørn benytter området gjennom hele året og er også sårbar for kollisjoner. I smågnagerår hekket tidligere fjellvåk, og den tradisjonelle hekkehyllen ligger så å si inne i planområdet. Vandrefalk var representert med flere par, men ble borte fra og med 2022, og hubro, som tidligere var årviss hekkefugl med reirplasser i fjellsidene på begge sider av vindkraftverket og som også har vært hørt og sett en rekke ganger de siste åra, er nå en av artene som skal overvåkes.  

• Sjøfugler

Blant sjøfuglene er toppskarv overvåkningsart og sentral art i sjøfuglreservatet som bokstavelig deler grense med vindkraftverket etter at myndighetene. Klima- og miljødepartementets (KLD) gav sin velsignelse. Etter avsluttet høring, flyttet KLD grensa for reservatet 70-80 meter ut i løse lufta foran brattfjellet slik at en vesentlig del av hekkeplassene for sjøfugl og andre arter ikke lenger var med i reservatet.

Møre og Romsdal, særlig sunnmørskysten, var blant de viktigste hekkeområdene for toppskarv i Norge med nærmere 10 000 par tidlig på 1970-tallet. Etter en kollaps forsvant mer enn 2/3 av bestanden før en viss gjenoppbygging. De siste årene har arten på ny hatt problem, der fugleinfluensaepidemien siste par år kan ha vært avgjørende, og enhver koloni, alle små i forhold til tidligere, kan være avgjørende for artens overlevelse.

Toppskarven hekker skjult i bergsprekker og steinurer og kolonien på Haramsøya er problematisk å overvåke og tallfeste. Det foreligger feltrapport fra overvåkingene 2022, og en ny for 2023 er ventet, men det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved benyttet metodikk. Telling og observasjoner fra faste poster, stort sett fra mer enn 200 m til nærmere 1 kilometer avstand. For en art som hekker så skjult som toppskarven, vil det ikke være mulig å tallfeste verken antall par eller ungeproduksjon gjennom tre observasjonsrunder per sesong.

For denne arten må det antas at forstyrringseffekten er det viktigste, der en diger vindturbin tett ved fjellkanten over reservatet dominerer landskapsbildet, men også enhver toppskarv som måtte gå tapt i kollisjon, vil være en uheldig minusfaktor for en lavt reproduserende sjøfuglart med mange nok problemer fra før.

Kollisjoner med turbinene

Som viktig del av etterundersøkelsene utføres dette med hund hver 14. dag, i samsvar med etablert metodikk andre steder. I 2022 ble det gått 17 søk, og 65 fugler ble registrert kollisjonsdrept. 17 ulike fuglearter ble identifisert, men forunderlig nok ble 20 fugler notert som ikke artsbestemte. Spurvefugler som bergirisk, heipiplerke og sanglerke er av de mest tallrike, og blant vadere finner vi 7 enkeltbekkasin og 6 heilo. Videre er 2 dvergfalker, 2 gråmåker, fiskemåke og orrfugl registrert.

Som kollisjonsdrept utenom hundesøkene er det også funnet brushane, heilo og spurvehauk. Av turgåere er det i tillegg rapportert 2 havørner, begge yngre fugler, av den ene bare funnet en avkuttet vinge, og ytterligere 1 orrfugl. Flere fugler er samlet og oppbevart av turgåere, uten at de til nå er registrert i overvåkingsprogrammet. For enkelte vindturbiner må det antas at kollisjonsdrepte fugl kan havne i bratthengene utafor vindkraftverket.

Metodikken er testet ved å plassere døde fugler i terrenget for å se hvor mange fugler hundene oppdager og hvor raskt de forsvinner. Funnprosenten ligger på 55 prosent, og de aller fleste kadavrene forsvinner i løpet av 14 dager. Feltrapporten vurderer ikke tallmessige totaltap av fugler, men på basis av metodikk og effektivitetstest har frittstående statistikere antydet at tallene indikerer et totaltap på minst 400–500 fugler i den aktuelle søksperioden (mars-oktober 2022).

For tiden er det en rekke vindkraftverk planlagt ved kyst og fjell i Norge. Disse representerer nye trusler for natur og fugleliv, og det er nødvendig at energimyndighetene tar inn over seg kunnskap og behovet for å skjerme sårbare fuglebestander.