Naturforvaltning:

Situasjonen for hubro er svært alvorlig. Den norske hubrobestanden har blitt kraftig redusert gjennom det meste av 1900-tallet og utover på 2000-tallet. Historisk skyldtes nedgangen sterk etterstrebelse fra til 1950-tallet. Deretter har bestandsnedgangen fortsatt som følge av kollisjon og elektrokusjon, arealtap og arealinngrep, byttedyrtilgang, gjengroing, menneskelig forstyrrelser, konflikter med beitedyr, miljøgifter, etterstrebelse og faunakriminalitet, interaksjon med andre arter, klimaendringer og ekstremvær. Truslene mot hubro er oppsummert i BirdLife Norges rapport om rovfugler og ugler fra 2020.

Det er disse truslene som i dag gjør vi ikke har klart å øke bestanden. Nedgangen har etter alt å dømme fortsatt helt fram til nyere tid, til tross for at arten har vært totalfredet i Norge siden 1971. Den er i dag kategorisert som sterkt truet (EN) på den norske rødlista. 

Vindkrafta inntar landet

De siste 20 årene har vindkraftutbyggingen i mange hubroterritorier representert en ny trussel. BirdLife Norge har ment at energimyndighetene ikke har tatt hubroens krav til levevilkår på alvor, og at både forstyrrelser i anleggsfasen og i driftsfasen, faren for færre tilgjengelige byttedyr og kollisjonsrisiko tilsier at man ikke bør legge vindkraft til hubroterritorier. Vi har også sett at forundersøkelsene har vært for dårlige, og at hubroer er oppdaget etter at konsesjoner er gitt. Mange av vindkraftverkene er rett og slett satt opp i leveområdene til en art som er spesielt hensynskrevende, sårbar og truet.

Energimyndighetene sviktet hubroen, og dermed tilliten de er gitt. At staten på den ene siden har en handlingsplan for hubro for å redde arten, mens andre deler av statsapparatet tillater vindkraft i hubroterritorier, er paradoksalt. Slike territorer har tidligere fått være i fred gjennom tusenvis av år. Vi vil fortsette å argumentere for at miljømyndighetene må ha avgjørende makt i kraftutbyggingssaker, for vindkraftutbygging er storskala naturinngrep. 

Hubroen ikke hensynstatt