Naturforvaltning:

Det som kunne vært et internasjonalt utstillingsvindu for hvordan et rikt marint område kan se ut, har blitt en norsk verneflause. Norge har meldt inn Saltstraumen til FN som et norsk verneområde med den strengeste verneformen. På papiret betyr det at Saltstraumen skal settes til side for å beskytte naturmangfoldet, og det skal ikke være lov å drive med høsting av naturressurser. Annen menneskelig aktivitet som ferdsel og turisme kan bare gjøres dersom det er strengt kontrollert og ikke påvirker naturen.

Men dette er på papiret. I realiteten beskytter ikke vernestatusen livet i havet her. Saltstraumen er ikke alene. Den er et av mange verdifulle og sårbare marine områder i Norge som ikke får den beskyttelsen de trenger. Dette skyldes to ting: Norge verner i et snegletempo, og vernet som gis er for svakt. For tjue år siden vedtok Stortinget hvilke områder langs kysten og til havs som skal vernes. I 2010 forpliktet også Norge seg til å verne ti prosent havnatur innen 2020. På tross av dette har Norge bare vernet 0,5 prosent av norske hav- og kystområder.

Da forskere ved Havforskningsinstituttet nylig undersøkte vernebestemmelsen for de seks marine verneområdene og fire marine nasjonalparkene her til lands, fant de ut at Norge feilrapporterte graden av vern til FN.

Grunnen til det er at Norge mener at det er nok med «andre tiltak», som reduserer påvirkning. Men både Naturpanelet og det globale havpanelet har fastslått at for å sikre god forvaltning av havområdene våre, må vi også verne verdifulle og sårbare områder. Det holder ikke lenger å bare høste bærekraftig av arter med spesiell økonomisk interesse, vi må også sikre naturtyper, økosystemer og ikke-kommersielle arter.

FN forutsetter at svært sårbare, verdifulle eller truede havområdet skal beskyttes mot alle typer fiske, og mot alle inngrep i form av uttak av både levende og dødt materiale. Status for Norge er nær null ekte havvern. Ingen av våre «marine verneområder» har fullt vern. Etter tjue år sitter vi igjen med en haug med «paperparks», noe Norge ofte kritiserer andre land for.

Paperparks oppstår når vernet i hovedsak skåner næringsinteresser eller private interesser mer enn naturmangfoldet. Og det er det som skjer i norske verneprosesser. Vi ser gang på gang at når statsforvalteren går i gang med en verneprosess, foretar de en konsekvensutredning – både om hva vernet vil gi av positive og av negative utslag for naturmangfold og ulike menneskelige interesser i området. Utfordringene oppstår når vernet begrenser visse store næringsinteresser.

For samtidig som Norge er forpliktet til å verne ti prosent, og har vedtatt hvilke områder som skal vernes, skal også oppdrettsnæringen femdobles. Selve verneprosessen går da over i en kompromiss-fase, hvor alle skal få fortsette sine aktiviteter nesten akkurat som før, på bekostning av naturmangfoldet.

Nylig publiserte ordførere i Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark, et opprop mot vern av havet. «Fri oss fra vernet», ropte de. De fryktet tap av framtidige arbeidsplasser dersom marint vern begrenset deres planer om utvidet oppdrettsnæring. Men har de egentlig forstått hva marine verneområder gir oss?

Marine verneområder gir oss langsiktig sikkerhet. Ved å investere i marint vern sikrer vi robuste økosystemer som leverer tjenester vi alle nyter godt av i all framtid. Både i Norge og en rekke andre land ser vi hvordan det raskt blir langt flere og større fisk og skalldyr inne i marine verneområder.

Avkastninger fra marine verneområder i andre land inkluderer alt fra økt fiske i områdene rundt, økt karbonopptak og klimatilpasning, økt naturmangfold, til bedre folkehelse og større naturopplevelser. Å etablere nettverk av marine verneområder er god medisin mot den pågående natur- og klimakrisen.

Men for å få til denne samme avkastningen her hjemme, må vernet først og fremst beskytte naturen. Både internasjonal forskning på marine verneområder og norsk forskning på hummerfredningsområder viser at strengt vern gir best resultater. Skal vi sikre avkastning for lokalt fiske og sikre vårt felles livsgrunnlag, kan vi ikke opprette marine verneområder etter «kompromiss-metoden» der oppdrettsnæringen styrer showet.

Over hele verden raseres viktige leveområder raskt, og arter forsvinner i en takt vi ikke har sett siden forrige store masseutryddelse da dinosaurene forsvant. Også her hjemme øker det menneskelige presset på våre hav- og kystområder.

Naturkrisen gir urovekkende økosystemskifter både i nord og sør. Norske havområder er biologisk, kjemisk og fysisk endret på grunn av menneskelig aktivitet og klimaendringer. Vi har taredød og invasjon av kråkeboller og kongekrabbe, svart hav og slimalgenes og havnespyets ankomst. Mange tidligere rike fjordsystemer er utarmet. Statusindikatorene for marine arter, naturtyper og verneområder lyser «rødt».

Ikke minst fortsetter bestandene av sjøfugler å synke, og vi har mistet så mye som 35 prosent av norske sjøfugler de siste tjue åra. Sjøfugl er indikatorer på havets helse, og flere arter er altså truet av utryddelse.

Den nye regjeringen må verne fortere og bedre, spesielt der den biologiske produksjonen er særlig høy, og viktige bestander av gyte- og oppvekstområder og rødlistede arter er samlet. Saltstraumen må få sterkt vern av naturmangfoldet, fra skjell og tare som lagrer karbon og skaper oppvekstvilkår for et mylder av arter, til ivaretakelse av oter, dykkende ender og næringssøkende måker.

Vi mennesker kan ikke breie oss alle steder.

I utgangspunktet bør alle marine verneområder ha sterkt vern. Gjennom verneprosess og forvaltningsplan kan man gjøre unntak for spesifikke aktiviteter, som lokalt, bærekraftig tradisjonsfiske, hvis en vurdering av samlet belastning i det aktuelle sjøområdet tillater det.

Hurdalsplattformen sier at natur og klima skal ramme inn all politikk. På vegne av havet, forventer vi derfor at regjeringen baserer det på kunnskapen om hva som virker best for havøkosystemet. Hvis ikke har Norges fine ord om «økosystembasert og kunnskapsbasert forvaltning» null verdi for livet i havet.