Naturforvaltning:

Da de norske ørneartene ble fredet i 1968, var det etter en langvarig diskusjon. Vi hadde den kunnskapsbaserte argumentasjonen fra fagmiljøer med ekspanderende miljøbevissthet på den ene siden. På den andre siden fantes en fordomsfull oppfatning av naturen som en kamp mellom skadelige og nyttige arter, der mennesket måtte gripe inn for å opprettholde en «balanse». I dag står fredningen av alle rovfuglene og uglene sterkt, og heldigvis er det kun politisk ekstreme ytterligheter som ikke aksepterer alle arters uvurderlige plass i det store samspillet vi kaller natur.

I de fleste områder langs kysten er havørnbestanden stabil og mettet, mens havørna fortsetter å reetablere seg i ledige områder på Sør- og Østlandet. I ungdomsårene kan de sosiale havørnene streife vidt. Disse er langt ifra jevnt fordelt, men trekkes til områder med lett tilgjengelig mat knyttet til rike maritime ressurser, kystfiske, åtsler (også innover landet) og fuglefjell med yrende fugleliv.

Andre sjøfuglers tilbakegang er knyttet til komplekse årsakssammenhenger, først og fremst næringssvikt hos et bredt spekter av sjøfugler.

Tilbakegang gjennom flere tiår

For 50 år siden var Runde på Mørekysten et av de aller største fuglefjellene i Norge. Rundt 1970 var eventyret og overfloden på topp, men i 1971 sviktet det. Et katastrofeår for ternene, krykkja og de andre måkene. For entusiastiske og kunnskapstørste ornitologer ble Runde en orkesterplass. På programmet stod en tragedie man passivt måtte være tilskuer til. På dette tidspunktet telte havørnbestanden i Herøy kommune, der Runde ligger, tre par, og det var sjelden å se havørn i fuglefjellet. Men da krykkjeungene døde i tusentall, dukket unge havørner opp og tok seg av åtsler og døende unger, uten at de hadde sjanse til å ta unna alt. Næringssvikten for krykkjene har fortsatt, og i dag er arten så godt som borte fra Runde.  

I dag gjennomgår mange andre fuglefjell det samme. En økning i antallet havørner i fuglefjellene får tjene som symptom og budbringer. At havørna samler seg der åtsler og lett tilgjengelig mat er tilgjengelige, betyr bare at de gjør det naturen har skapt dem til å gjøre.

Hvorfor går sjøfuglbestandene tilbake?

Det er helt andre styringsfaktorer enn havørn som legger premissene for norske sjøfugler og det vi opplever av store endringer.

Selv om bestandsnedgangen i de aller fleste tilfeller sammenfaller med næringssvikt og matmangel, betyr ikke dette nødvendigvis at livet i havet er truet. Tross alt har mange av fiskebestandene vokst de siste tiårene, men arter som makrell kan også være en næringskonkurrent for sjøfuglene, og dermed påvirke sjøfuglenes meny direkte. Naturlige svingninger spiller også inn. 

Hvorfor fuglene sliter med å finne mat, varierer fra art til art, og er knyttet til et hav i konstant endring, som vandringen til de pelagiske fiskebestandene og utbredelsen av tareskogen. Ikke alle sjøfugler responderer hurtig på disse endringene, men vi ser også tilpasninger. Klimaendringene gjør havet både varmere og surere, og i takt med dette flytter hele fiskesamfunn seg nordover. Forurensning og forstyrrelser er stresselementer som slår ekstra hardt inn på bestandsnivå når fuglene sliter med å finne mat.  

Havørnas rolle

Har havørnas tilbakekomst med bærekraftig bestand i norsk fauna ingen påvirkning på fuglebestandene? Svaret her er: jo, det har den selvsagt. Arter som har hekket åpent i nyere tid, endrer enkelte steder hekkestrategi, og har unger mer skjult. Og når bestandene synker, opplever de sjøfuglartene som fortsatt hekker åpent at det felles forsvaret mot ulike flyvende kråke- måke- og rovfugler svekkes. Dette gjelder ikke minst for den lille måkefuglen krykkje. 

I tiden fremover vil undersøkelser og forskning gjøre at vi forstår denne dynamikken enda bedre. Sentrale fokuspunkt må da bli å forstå hvordan matmangel påvirker predasjon. Fugler som må bruke mye tid på å finne mat, er mindre til stede på hekkeplassen og mindre ivrige til å forsvare sine små. Rikelig med mat i havet gjør at de store måkeartene finner mer mat der, og er mindre interessert i andre fuglers egg og unger. Alle fugler ønsker å finne mat og samtidig bruke minst mulig energi. Ikke minst gjelder dette havørna.

Vi må konsentrere oss om hovedårsakene og hvorvidt mennesket og vår aktivitet har tilført problemer som ikke er naturbetinget. Forholdet mellom arter som har vært aktører innenfor samme økosystem i tusener av år må vi ha tiltro til er styrte av mekanismer mennesket ikke trenger å detaljregulere, som om vi var første generasjon menneske på jorda. Det er på tide å fri oss fra lenkene fra 1800-tallet, der vi delte dyr og fugler inn i nyttedyr og skadedyr, og som la grunnen for et helt århundre med en utarmet og dysfunksjonell fauna.