Naturforvaltning:
Ingen grunn til å skyte ærfugler ved oppdrettsanlegg!
I et brev til fiskeriminister Harald T. Nesvik og klima- og miljøminister Ola Elvestuen ber NOF og Naturvernforbundet om at mulighetene til å skyte sjøfugler ved oppdrettsanlegg stanses. Problemstillingen er aktualisert av at Miljødirektoratet i ny viltforskrift foreslår at kommunene fortsatt skal kunne gi tillatelser til å avlive den rødlista ærfuglen, og at svartbak og gråmåke kan felles uten søknad.
Av Martin Eggen
Publisert 03.10.2019
NOF og Naturvernforbundet har de siste årene jobbet med en rekke saker der kommuner gir skadefellingstillatelse til skyting av ulike typer sjøfugler ved oppdrettsanlegg. Etter vårt skjønn er det på tide at oppdrettsnæringen bare får tildelt konsesjoner med vilkår som avviser skyting. Det vil være et insentiv for næringen til å utvikle riktig teknologi og anlegg, og således legge ansvaret der det hører hjemme - på næringen og ikke på sjøfuglene. Nytteverdien av å skyte sjøfugler er verken sannsynlig eller dokumentert. Erfaring har vist at felling har kortvarig effekt på skader, og man må anta at det er skremmingen av fugler gjennom å løsne skudd som har noe effekt på kort sikt, ikke selve avlivningen av enkeltfugler. Når det finnes åpne og tilgjengelige matkilder vil det stadig komme nye fugler til anleggene. Dersom det er mer kostnadseffektivt å forsyne seg av produktene som produseres enn å beite i nærliggende områder, vil alltid problemet vedvare og fuglene konsentreres nært anleggene. Skadefelling på sjøfugler som gjør skade ved oppdrettsanlegg er ikke hensiktsmessig, og det finnes ikke logiske eller vitenskapelige grunner til å fortsette med ordningen.
Fortsatt muligheter til å skyte ærfugl?
Ærfugler samles ved anlegg som produserer skjell o.l., og i ny viltforskrift foreslår Miljødirektoratet at kommunene fortsatt skal gis anledning til å gi tillatelser om skyting av ærfugl. Dette er særdeles ugreit! I Trondheimsfjorden ser man en halvering av vinterbestanden de senere år. Ærfuglene er på rødlista som nær truet (NT), og størst har tilbakegangen vært i Trøndelag og nordover til Lofoten. Nedgangen føyer seg inn i et bekymringsfullt mønster. På den svenske rødlisten er arten plassert i kategorien sårbar (VU). I perioden 2001-2012 er bestandsreduksjonen i Sverige på minst 50 %, og på 40-60 % i løpet av de siste 30 årene. Arten står også oppført som nær truet (NT) på den globale rødlisten. I denne sammenhengen er det naturlig å påpeke trekket av ærfugl som foregår vestover fra den svenske hekkebestanden utenom hekketiden. Skyting av ærfugler ved oppdrettsanlegg rammer den norske minkende hekkebestanden, og går ut over truede hekkebestander fra Sverige og andre naboland.
Jakta på svartbak og gråmåker er avsluttet i Norge på grunn av synkende bestander, spesielt i nord. Miljødirektoratet foreslår i utkastet til ny viltforskrift at man skal kunne skadefelle disse to artene uten søknad. Dersom bedrifter skal kunne skyte måker som forsyner seg av dårlig sikrede anlegg, er det all grunn til å tro at vi får en vedvarende konflikt langs kysten med en rekke avlivninger, og ikke det nødvendige søkelys på varige og gode tiltak som demper konflikt. At man lett kan komme til å skyte måkearter som ikke omfattes av muligheten til skadefelling, er også et moment som bør tas i betraktning. Selv om en forutsetning forut for skadefelling er at konflikten ikke kan løses på alternative måter, vil dette kunne tolkes svært ulikt på de ulike anleggene.
