Naturforvaltning:

Norsk Ornitologisk Forening, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Norges Kystfiskarlag arbeider for en forvaltning av kysten og de marine ressursene som er bærekraftig. Begrepet bærekraftig er knyttet til et ressursregnskap som går i null eller pluss på naturens vegne. Vi mener at kunnskapsgrunnlaget for å åpne for kommersiell høsting av raudåte fortsatt er mangelfullt. I et åpent brev til partiene stiller vi flere spørsmål rundt raudåtehøstingen, for dette er en problematikk som fortjener det politiske Norges oppmerksomhet.

Ifølge Havforskningsinstituttet er raudåta, et lite dyreplankton, en av Norges viktigste marine ressurser. Raudåta er mat for mange arter og en svært viktig nøkkelart, selve navet i det marine økosystemet. For en rekke fiskearter er raudåta avgjørende for å opprettholde store bestander. Raudåta lever kort og formerer seg i enorme mengder hver sommer. Enkelte sesonger kan mengden tidobles, og er da estimert til over 300 millioner tonn. Høsting lavt i næringskjeden kan være klokt i et økologisk perspektiv. Samtidig kan høsting på lave trofiske nivåer gi svært uheldige følgeeffekter for et bredt utvalgt arter og hele det marine økosystemet. Havforskningsinstituttet gjør årlige målinger av biomassen av dyreplankton, koordinert av Det internasjonale havforskningsrådet (ICES). En tidsserieanalyse mellom 1995 og 2018 viser at mengden dyreplankton i Norskehavet er redusert med 34 prosent i perioden etter 2003, uten at forskerne per i dag vet hva årsakene til dette er. Det kan være dramatisk for mange fiskearter og en mulig forklaring på mange av sjøfuglenes voldsomme tilbakegang.

Vi vet lite om samspillet mellom raudåtebestanden og fiskebestandene, og hvordan dette påvirker sjøfuglene, sel og hval. Det er godt mulig at raudåtebestanden må være så stor som den er dersom viktige fiskebestander skal kunne holde seg på et ønskelig høyt nivå, og ikke påvirkes i ugunstig retning. Når fiskelarvene er små og plommesekken nettopp er brukt opp, kan fiskelarvene ennå ikke svømme. De er da avhengige av at maten kommer til dem, og de er avhengige av at matbiten er så liten at de kan få tak i den. For at store mengder fiskelarver skal overleve og vokse opp til store og høstbare bestander, er de avhengige av at det finnes betydelige mengder liten raudåte i sjøen på dette avgjørende tidspunktet i livssyklusen. Det finnes ingen gode oversikter over hvor store mengder raudåte naturen trenger for at disse prosessene skal gå på en slik måte at vi får livskraftige og høstbare fiskebestander, eller at fugler og pattedyr skal ha rikelig tilgang til å nyttiggjøre seg av disse direkte.

Raudåte er det viktigste, og kanskje det eneste startfôret for fiskelarvene. Dette er fisk som mange norske sjøfugler er avhengige av. De ti siste årene har tilbakegangen for kystnære sjøfugler vært på rundt 30 %, mens tilbakegangen for arter som lever mer på åpent hav har vært på nærmere 40 %. Av de 28 helt marine sjøfuglartene som opptrer i norske farvann i løpet av året, er 13 nå rødlistede. Mattilgangen, dvs. dens mengde, utbredelse og tilgjengelighet, er en viktig begrensende faktor for ungeproduksjon og bestandsstørrelser hos sjøfugler.

Klimaendringene og økende havtemperatur er i tillegg momenter som skaper usikkerhet om de viktige fiskebestandene i havområdene rundt Norge. I Nordsjøen har økt havtemperatur ført til at raudåte langt på vei er blitt erstattet av andre plankton med annen livssyklus enn raudåta, som igjen har innvirkning på mattilgangen til fisk, fugl og sjøpattedyr. Flere stiller spørsmålstegn ved hvorvidt høsting av plankton kan og bør bli en ny industri før vi har tilstrekkelig kunnskap på plass.

Kunnskapsgrunnlaget om de konsekvensene som høsting av raudåte kan ha for det biologiske mangfoldet, havet som økosystem, sjøfugler og fiskebestander er ikke god nok. Derfor mener vi at føre-var-prinsippet må benyttes til å si nei til høsting av raudåte.

Martin Eggen, Norsk Ornitologisk Forening
Arnodd Håpnes, Naturvernforbundet
Annsofie Kristiansen, Norges Kystfiskarlag
Gaute Eiterjord, Natur og Ungdom