Naturforvaltning:

Norge har ikke hatt en tradisjon med storskala utsetting av stokkand for næringsformål. Man har ikke helt oversikt over slik aktivitet, men flere aktører har likevel gjennom en årrekke allerede satt ut domestiserte stokkender her til lands, trolig flere tusen individer totalt. Denne praksisen er etablert i Europa. Rundt 3 milloner fugler settes hvert år ut i naturen. Til sammenligning teller den ville bestanden av stokkand i Europa 4,5 millioner fugler. Frankrike er spesielt ivrig, de alene setter ut rundt halvparten av stokkendene. Danskene setter ut 400 000 fugler, og de har en vill bestand på 20-50 000 par. Sverige har også lange tradisjoner for dette og årlig settes det ut rundt 250 000 individer, som tilsvarer rundt halvparten av deres ville bestand.

Innførsel av stokkand reguleres av forskrift 19. juni 2015 nr. 716 om fremmede organismer (fremmede organismer forskriften), som trådte i kraft 1. januar 2016. Etter forskriften § 6 kreves tillatelse for innførsel for alle arter som ikke spesielt er unntatt i §§ 5 og 7. Stokkand omfattes ikke av unntakene under §§ 5 eller 7, og er følgelig søknadspliktig. Det er denne forskriften som nå er tatt i bruk av Miljødirektoratet, og som gir grunnlag for tillatelsene.

Endring av genetisk materiale

NOF ser alvorlig på en innblanding av genetisk materiale fra stokkand fra oppdrett med de naturlige bestandene av stokkand. Dette vil kunne forstyrre den naturlige genetiske variasjonen i ville stokkandbestander. Ved oppdrett vil det alltid være en risiko for genetiske endringer som gir tamfuglene endrede egenskaper, sammenlignet med ville artsfrender. Ved oppdrett er det mange mekanismer som fører til genetiske forandringer som bl.a. tap av genetisk variasjon grunnet et begrenset antall individer i oppdrettsbestanden, krysning mellom nært beslektede individer og menneskeskapte seleksjonsregimer.

Gjennom kunstig seleksjon vil oppdretteren påvirke eller opprettholde visse egenskaper hos individene som avviker fra naturlig seleksjon i ville bestander. Visse egenskaper vil også kunne forsvinne hos oppdrettsfugler da ikke alle egenskaper er like viktige i fangenskap som i vill tilstand. Eksempler på dette er evne til å finne skjulesteder og til å unngå predatorer, sosiale interaksjoner og leting etter mat. Individer i fangenskap viser også morfologiske variasjoner som hjernestørrelse, skalleform og endringer i fordøyelsessystemet. For stokkand er endringer forbundet med formering og tilknytning til mennesker observert. Morfologiske endringer som nevnt ovenfor er også observert hos stokkand. Rapporten «An evaluation of captive-reared mallard releases in Virginia» fra Department of Game and Inland Fisheries’ Ad Hoc Mallard Release Committee (2007) påpeker negative effekter av genetisk innblanding fra oppdretts-stokkender på ville bestander når det gjelder eggproduksjon, fertilitet og vekstrate. Studier viser også endringer i hekketidspunkt for oppdrettsfugl, kortere levetid og at de trekker kortere enn individer fra ville bestander.

Morfologiske forandringer på deler av nebbstrukturen hos stokkand er observert ved å sammenlikne historisk ville individer (før stor-skala utslipp av stokkand for jaktformål) med individer fra en vill stokkandpopulasjon og individer fra oppdrett. En endret struktur av nebb er funnet i den historisk ville bestanden, sammenliknet med dagens oppdrettede og ville populasjon.

Store muligheter for innblanding av fremmede gener i den ville bestanden

Miljødirektoratet henviser i sin risikovurdering til en studie fra Frankrike. Der det er estimert at 34 % av de utsatte fuglene overlever til neste års hekkesesong og blander seg med den ville bestanden. Introgresjon av gener finner sted ved tilbakekryssing mellom hybrider og ville stokkender. Fremmed gener innføres dermed i den ville populasjonen. Dette er påvist hos gjess, og mekanismen er trolig lik også hos ender. På denne måten føres gener fra utsatte stokkender inn i den ville stokkandbestanden. Det må forventes liknende resultater av hybridisering mellom utsatte og ville fugler i dette tilfelle, noen som vil være alvorlig med tanke på den genetiske sammensetningen hos ville stokkender i denne delen av Norge. Det er godt kjent at naturlige evolusjonære mekanismer som mutasjoner, seleksjon, genetisk drift og migrasjon kan bli påvirket og endret hos fugler i fangenskap.

NOF påklager begge tillatelsene

Også andre forhold gjør at NOF har valgt å påklage tillatelsene. Muligheten for økt hybridisering med andre arter, sykdomsspredning og påvirkning på naturmiljøet er blant disse. Generealsekretær i NOF Kjetil Aa. Solbakken liker ikke denne utviklingen, og frykter langtidskonsekvensene dersom praksisen får fotfeste også her til lands. «Dersom mange andre eiere av tilsvarende utmarkseiendommer skal få realisert tilsvarende stokkandutsetting på sin eiendom vil dette medføre at domestiserte stokkender raskt blir dominerende også i den ville bestanden. Lik behandling av søknader vil kunne føre til en slik situasjon. Vi antar at irreversibel skade på den ville stokkandbestanden på denne måten vil kunne skje i løpet av et tidsrom på noen ganske få år. Ut fra andre saker ser vi konturene av at dette allerede er i ferd med å skje.»