Naturforvaltning:

Nasjonal politikk er å beholde dagens bestand av kongeørn

Det er viktig og nødvendig å redusere tap av beitedyr, samtidig som man må erkjenne at tap til rovdyr vil forekomme på samme måte som beitedyr dør av drukning, ryggvelt og parasitter. Riktig og langsiktig innsats gir imidlertid resultater. Det er store variasjoner i tapsprosent til rovdyr mellom ulike distrikter, og for kongeørna kan ikke dette forklares med bestandstetthet. Bakenforliggende, angrepsutløsende situasjoner må tas tak i dersom tapstallene skal ned.

For rein kan det stedvis være utfordrende beiteforhold før og under kalving og generelt tøffe forhold klimatisk. Slike situasjoner tiltrekker kongeørner, først og fremst ikke-hekkende, ikke-territoriale unge ørner, som bevege seg over enorme areal på jakt etter lette bytter og forekomster av åtsler. Dette er godt dokumentert, og ikke minst gjennom mer enn 30 års registreringer i rovbase.no, kommentert av Miljødirektoratet i flere sammenhenger og i mange år kommentert av BirdLife Norge.

Dessverre ser det ikke ut til at forslag til revidert forvaltningsplan diskuterer disse problemstillingene i tilstrekkelig grad. Forlaget fremhever påstått kunnskapsmangler og mener at såkalt erfaringkunnskap viser at kongeørn er en alvorlig skadegjører. I BirdLife Norges høringssvar har vi utfordret rovviltnemda på akkurat disse spørsmålene. Det er nødvendig å bevisstgjøre nemda på den todelte målsettinga i rovviltforliket, med ansvar for å ta vare på natur på den ene sida og kunne høste fra natur gjennom beitedyr på den andre. Den todelte målsettingen må ligge til grunn for all tenkning og problemløsning. Bestanden i Norge avgjøres av territoriefordeling i overensstemmelse med parenes arealbehov. Bestandsmålet for kongeørn er å holde dagens nivå, som antas å være det naturen gir plass for.

Erfaringsbasert kunnskap – hva er det?

Erfaringsbasert kunnskap er akkumulert kunnskap, det vi gjerne kaller tradisjon, altså praktisk kunnskap om hva som er riktig og «lurt» å gjøre. Brukermedvirkning står sentralt i erfaringsbasert kunnskap, slik at de som bærer følgene av beslutninger kan være med på å gjøre dem bedre. I forvaltningsplan for rovvilt i Finnmark og Troms (region 8), er det lagt stor vekt på erfaringsbasert kunnskap. I forslaget til revidert plan framstilles det som banebrytende og at det har manglet tidligere. Men det er konkret nevnt i naturmangfoldlovens § 8 og er godt integrert i dagens lovverk. Men skal erfaringsbasert kunnskap ha verdi, er det avhengig av at man kan dokumentere og tallfeste kunnskapen og gjøre den sammenlignbar med andre former for kunnskap. For Troms og Finnmark er det åpenbart nødvendig å hente erfaring fra andre regioner og sette det i en helhetssammenheng, ikke minst fordi rovviltskadeproblemene er langt mindre dominerende i flere av de andre regionene.

§ 8 i naturmangfoldloven kan vanskelig oppfattes som en vekting av erfaringsbasert mot vitenskapelig kunnskap i forhold til hverandre ut over å konstatere at både erfaringsbasert og vitenskapelig kunnskap skal benyttes. Uansett må også den erfaringsbaserte kunnskapen, nødvendig som den er i denne sammenheng, være faktabasert og dokumenterbar.

Viktige deler av beitenæringa i Norge erklærer at de har lite problemer med kongeørnskade. For sau er områder med de tetteste hekkebestander av kongeørn kombinert med den største tetthet av beitende sau i landet, men kongeørnskade er likevel et minimalt problem. I deler av reindriftsområdet er tap av dyr, også til kongeørn, på et lavt nivå. Dette står i kontrast til region 8 og enkelte andre regioner der kongeørnskade framstilles som en hovedtrussel mot beitenæringa. Derfor må det stilles spørsmål ved beitenæringas framstilling av erfaringskunnskap som en kulturarv. Fra ulike områder er det tvingende nødvendig at det ikke er enkelte beitedyreieres utsagn som skal representere virkeligheten, men fakta og dokumentasjonsgrunnlag som beitedyrsmiljøer kan konkretisere.

En naturbasert aktivitet

Ved å domestisere vill rein var samisk reindrift i utgangspunktet fullt og helt en utvikling av dette avgjørende leddet for tilgang til et naturgitt økosystem som ellers var vanskelig tilgjengelig for mennesker – en form for «menneske-i-pakt-med-naturen», styrt og avhengig av naturens prosesser. Driftstradisjonene har i nyere tid endret seg og blir endret og angrepet i betydelig grad av andre samfunnsendringer, gjennom teknifisering, pengehushold og regelverk. Derved angripes også tradisjoner og kultur som var en del av forutsetningen for å kunne leve av og med et naturgitt grunnlag. Samisk tamreindrift er en integrert del av de naturgitte økosystemene og er avhengig av naturgitt beitegrunnlag og som medspiller i å høste nyttbare naturressurser. Det kan stilles spørsmål ved om dette er godt nok ivaretatt i dagens rigide forvaltningssystem.

For BirdLife Norge og andre deler av naturfagmiljøet er det uforståelig hvorfor det skal være et særlig søkelys på tap forårsaket av rovvilt. I sum er andre tapsårsaker betydelig større enn rovvilttap, og særlig for tap til kongeørn bør det være hevet langt over tvil at bakenforliggende årsaker i stor grad utløser kongeørnangrep med dødelig utgang. Sammenlignet med «de fire store» (ulv, bjørn, gaupe og jerv) må kongeørna vurderes som en nokså liten predator. Den er mindre enn fjerdeparten av selv den minste av «de store». Byttedyrene strekker seg fra fugl til små pattedyr, og jakt på klovdyr som sau og rein utløses først og fremst av situasjoner der beitedyra er svekket eller blitt sårbare. Måten kongeørnskader oppstår på, er grunnen til at beiteprioriterte områder, altså område-differert forvaltning, ikke er hensiktsmessig for kongeørn. Forebyggende tiltak må derfor være sentralt for å unngå skade av betydning. Kun på den måten kan distrikt som sliter med høye tapstall, forbedre egen situasjon når det gjelder kongeørnas rolle.

Les BirdLife Norges innspill til revidering av Forvaltningsplan for rovvilt i region 8 under.