Naturforvaltning:

NOF leverte et 14 siders høringssvar på Miljødirektoratets forslag til ny viltforskrift, som samler ulike bestemmelser om viltforvaltningen. Arbeidet synes å ha båret frukter, og vi har fått en forskrift med en del konkrete forbedringer, også fra tidligere juridisk bindende bestemmelser. Under tar vi for oss bestemmelsene knyttet til skadefellinger.

Tydelighet en forutsetning for gode avgjørelser

Forskriften dekker en rekke tema, men har fått en oversiktlig oppbygging. At det er av største betydning vet vi av erfaring fra tidligere forskrifter, ikke minst knyttet til bestemmelsene om skadefelling. NOFs hodeverk har altfor ofte vært feil bruk av regelverket ute i kommunene, og vi har ment at fylkesmannen burde ha ansvaret for å gi eventuelle skadefellingstillatelser i de fleste tilfeller. Det er lov å håpe at et tydeligere regelverk kan forhindre de verste eksemplene på dårlige avgjørelser.

Vilkår for skadefelling

Det er bestemmelsene i § 3-3 Vilkår for skadefelling som avgjør om en fugl eller dyr kan skadefelles lovlig, uansett beslutningsnivå. Her kan vi merke oss at skaden må være av vesentlig økonomisk betydning, noe også tidligere forskrift slo fast. Fjorårets nevnte utkast til forskrift brukte ordlyden vesentlig skade, men nå er dette presisert nærmere i tråd med anbefalingene fra NOF.

Nytt fra tidligere er at det i forskriften kan tillate skadefellinger allerede før skaden har skjedd, altså om man vurderer at den kan bli av stor økonomisk belasting. Ute i kommunene praktiseres dette vidt og bredt allerede, og det ble sagt i forarbeidene til naturmangfoldoven (2009) at man også skal kunne felle før skaden har inntrådt dersom det ellers vil bli et vesentlig økonomisk omfang. Man skal da slippe å sitte å vente på at skaden har blitt så stor før man feller. Kravet om at forebyggende tiltak skal være prøvd gjelder uansett, og videreføres selvsagt også i den nye forskriften.

At uttaket skal være egnet til å stanse eller vesentlig begrense skadesituasjonen er et annet viktig punkt. Dette må alltid sannsynliggjøres! Omfanget av skadefelling på grågås brer om seg, og har i enkelte kommuner en form som nesten ligner vårjakt, med tillatelse til å skyte et større antall gjess over en lengre periode. Når mange søker om det samme, kan omfanget bli nokså stort, og en slik uthuling av hekketidens fredningsprinsipp ønsker vi ikke. Skadefelling av trostefugler er alltid unødvendig i et økonomisk perspektiv, men er likevel tatt med på listen over fugler man kan skadefelle. Avlivning av troster som for eksempel forsyner seg med ubeskyttede bær vil neppe redusere en skade vesentlig, i hvert fall er det vanskelig å se for seg en slik situasjon.

Miljødirektoratet har lovet en veileder som skal følge forskriften, noe som opplagt er nødvendig. En slik veiledning må konkretisere i hvilken utstrekning forebyggende tiltak må være prøvd. Det bør være en kunnskapsfremstilling rundt hvilke forebyggende tiltak som er hensiktsmessig i ulike situasjoner og overfor ulike arter. Naturforvaltningens generelle yngling- og hekketidsfredning må også understrekes. Det bør også avklares nærmer i hvilke tilfeller Miljødirektoratet ser for seg man med loven i handa kan skyte ulike arter som skjære og svarttrost. 

Hvorfor behov for skadefelling av naturlig fauna i utmark?

At skadefelling også skal gjelde i utmark, som skog, vann og «annen eiendom», var noe NOF motsatte seg under fjorårets høring. Skuffelsen var dermed stor da vi ser at utkastets ordlyd er videreført i den fastsatte forskriften, selv om man nok praktiserte samme virkeområde i tidligere skadefellingsforskrift. At man skal kunne skyte ulike troster, kråkefugler og duer i skog og mark etter egen beslutning virker urimelig. Hvem har behov for å skyte naturlig tilhørende arter i utmarka for å hindre vesentlig økonomisk skade? Søker man kommuner kan de også gi tillatelse til å skyte arter som gråmåke, svartbak, laksand, storskarv og toppskarv, ja, til og med de rødlistede artene stær og gulspurv! Her ser vi for oss en kime til konflikt, det er i hvert fall NOFs klare mening at fellinger av blant annet laksand og skarv aldri eller svært sjeldent bør tillates, verken i utmark eller ved oppdrettsanlegg.

Et substansielt innspill fra NOF var at det måtte spesifiseres hvorfor det noen ganger skulle være nødvendig å tillate skadefelling av arter som gråspurv og kjøttmeis, og det uten søknad. Forskriften har nå en viktig presisering om at disse og enkelte arter kun kan avlives for å forhindre smittespredning i lokaler hvor det produseres eller lagres næringsmidler eller medisiner. Kanadagås, stripegås, bydue, ringdue, gråtrost, måltrost, svarttrost, rødvingetrost, skjære, kråke, ravn, kjøttmeis, blåmeis, gråspurv, pilfink og rødstrupe står på denne listen. Selv om artsutvalget fremstår som noe tilfeldig, er dette et stort skritt i begrensende retning.

Kommuner kan ikke lengre gi tillatelse til å skadefelle ærfugl

De forrige bestemmelsene rundt skadefelling har stort sett stått uforandret siden 1997 (!), og var dermed ikke oppdatert på forhold knyttet til gjeldende rødlister. Tidligere kunne man, enten etter egen beslutning eller etter kommunal tillatelse, felle rødlistede og truede arter som hettemåke, fiskemåke, ærfugl og krykkje. Denne situasjonen har vært helt uansvarlig. Nå er ansvaret for skadefelling av alle disse artene underlagt fylkesmannen, og søknader om skadefelling må derfor rettes dit. Kommuner i Finnmark kan heller ikke gi tillatelse til skadefelling av grågås, noe som er klokt med tanke på at forvekslingsrisikoen med truede arter som sædgås og dverggås er reell over store deler av regionen. Alt dette er betydelige forbedringer fra den forrige forskriften. Alt i alt må vi kunne si at ansvaret ligger på riktig forvaltningsnivå under den nye forskriften sammenlignet med den gamle, vurdert opp mot rødlistestatus og sakskompleksitet.  

Gode ideer fra Miljødirektoratet ofret på avbyråkratiseringens alter

I forslaget til Viltforskrift hadde Miljødirektoratet flere gode forslag vi nå ikke finner igjen. Spesielt savner vi elementer i punktene om rapportering og registrering. Et system med rapporteringsplikt for all skadefelling, og utarbeidelse av et register som viste omfanget om skadefelling, ville være nyttig for NOF og andre interessenter, så vel som forvaltningen.

Miljødirektoratet foreslo i høringen en plikt til forhåndsvarsling av kommune og politi, noe som ville kunne hatt en forebyggende effekt på unødvendig dreping. Dette er ikke tatt med videre.

Nå finner vi at selvbestemt skadefelling skal rapporteres til kommunen, og at politi kun skal varsles ved bruk av skytevåpen i tettbygd strøk. Vi hadde håpet på et offentlig register som viste all skadefelling fordelt på kommune, der søknadspliktige skadefellinger også var oppført. Nå er det nesten umulig for NOF å følge med på hva som skjer i kommuner og hos fylkesmenn, og ingen har den samlede oversikten over omfanget av skadefellinger. Det er synd, for en slik ordning ville kunne lette kommunikasjon og saksbehandling for alle parter, og dermed ført til mindre byråkrati, ikke mer.

Den nye viltforskriften finner du her.