Naturforvaltning:

Forvaltningsplaner er et begrep vi kjenner fra havforvvaltningen og vannforvaltningen. I slike forvaltningsplaner oppsummerer man kunnskapen, klarlegger ulike påvirkningsfaktorer og vedtatte mål, for så å fastsette en mer overordnet forvaltning i ett langsiktig perspekiv. Det omdiskuterte og forslitte ordet bærekraft kommer raskt opp i slike sammenhenger, og må fylles med reellt innhold. 

Må ha høy forvaltningsrelevans for kommunene

NOF deltok på innspillsmøtet, og har i etterkant sendt en skriftlig oppsummering av våre hovedsynspunkt. Etter våre begreper innebærer økologisk bærekraft aktiviteter som går i null eller pluss for naturen. Når regnskapet går i minus må mottiltak settes inn. Heldigvis er mange prosesser reversible, f.eks. dersom man endrer jakt- og høstingspraksis eller restaurerer natur. Arealinngrep er mindre reversible, f.eks. er ødeleggelser av marin våtmark ofte irreversible. Vi understreket derfor betydningen av at slike arealinngrep stanses umiddelbart. Inngrep må legges andre steder, og vi må i størst mulig grad tilstrebe arealnøytralitet.

Forvaltningsplaner for naturen kan være et redskap for å synliggjøre alle naturens tjenester for oss, også artenes egenverdi.  Slik kan vi få bedre avveining rundt bruk og vern av naturen, og av hvilke typer bruk vi skal ha. Når nydyrking av myr og restareal har vært tillatt i stor skala opp til vår tid, er dette fordi gressmarker har vært høyere verdsatt enn myr. Beslutningsgrunnlaget og diskusjonene rundt dette har i stor grad manglet. Forvaltningsplaner kan være et verktøy for å sikre slike diskusjoner, der vi får velbegrunnede avgjørelser med riktig tidshorisont. 

NOF har lenge stilt seg kritisk til norsk arealforvaltning, og vi har pekt på at kommunenes kompetanse og kapasitet på dette feltet er begrenset, samt at det mangler nok insentiver for lokale politikere til å beskytte marin våtmark og annen verdifull natur. Ressursene, kompetansen, retningslinjene og de riktige insentivene må være til stede. Skal forvaltningsplanene bli en suksess må de ha høy forvaltningsrelevans. Kommunene må gis et verktøy for å kunne måle egen progresjon i å nå målene i forvaltningsplanene, og for å innrapportere egne arealbeslag og arealforandringer. I Norge er det et klart politisk flertall for stor selvråderett i kommunene, men samtidig må det sikres at kommunal forvaltning ikke går på tvers av nasjonale og internasjonale miljømål. Fylkesmannens innsigelsesrett må styrkes, også for å følge opp forvaltningsplanene for natur. 

Ingen sovepute!

Det er naturlig at forvaltningsplaner for naturen rammer inn arbeidet regjeringen er i gang med for å sikre naturmangfoldet. Dette arbeidet går etter vår vurdering med sneglefart og inneholder for få kraftfulle grep for å sikre naturen, som presses fra mange kanter, deriblant hyttebygging, vindkraftutbygging og uvettig arealbruk i kommunene. Det ser dessverre ut som om det supplerende vernet regjeringen jobber med i disse dager, blir alt for begrenset og ikke sikrer de fleste viktigste fugleområdene i Norge. De siste ti årene har dessuten arbeidet med flere og bedre handlingsplaner for truede arter stanset opp, noe vi har tatt direkte opp med departementet. Men - vi redder ikke naturen gjennom noen verneområder eller handlingsplaner. Selv om det er særdeles viktige tiltak, er det nå viktig å sikre forvaltning av økosystemene som helhet som ikke svekker naturen bit-for-bit, og alle sektorer må med. 

Forvaltningsplaner for naturen kan hjelpe oss med dette. Forvaltningsplanene må etter vårt syn være politisk forankret i Stortinget, og være juridisk bindende. Men å få vedtatt en god slik plan vil være politisk utfordrende og tidkrevende. Arbeidet med forvaltningsplaner må derfor ikke bli en unnskyldning for å gjøre de tiltakene som trengs her og nå. Hvilke negative faktorer som gjør seg gjeldende for norsk natur er i stor grad kjent og vi trenger et sterkt Klima- og departement som viser handlekraft!