BirdLife Trøndelag

Norge er en havnasjon, og vår verdi og økonomi er tuftet på den rikdom vi har kunnet høste fra havet. Men presset på våre hav- og kystområder øker, i ei tid hvor de gjennomgår store økosystemendringer. Naturlig dynamikk, men også endret arealbruk og klimaendringer, spiller inn. Forvaltningen av flere kommersielt høstbare fiskeressurser er ansett å være god. Samtidig viser mange indikatorer for havøkologien en urovekkende utvikling. Ikke minst fortsetter bestandene av sjøfugler å synke, og vi har mistet så mye som nær 40 % av norske sjøfugler de siste 20 årene. Mange sjøfuglarter er truet av utryddelse.

«Havrommet»

For de fleste av oss er den verden som utspiller seg under havoverflaten, relativt ukjent. Likevel mangler det ikke på planer for sårbare areal utenfor kyststripa. Debatten rundt fiskeoppdrett er ikke ny, og vil bare øke i årene fremover i takt med nye arealbeslag og produksjonsøkning. Det er ikke gitt at såkalt landbasert oppdrett, der man også sprenger vekk hele holmer i et hittil lite berørt kystlandskap, vil dempe konfliktene. Havbruk er en forlengelse av den mer tradisjonelle oppdrettsvirksomheten, og anlegg lengre ut i havet vil mange steder være mer konfliktfylt med tanke på sjøfuglforekomster. Samtidig hører vi stadig flere si at vi må skaffe mer energi ved å anlegge vindkraftutbyggingen til havs, der all fisken og alle sjøfuglene lever, og trekkfuglene passerer. Tråling, også etter ressurser på lavt trofisk nivå, som tare og raudåte, er allerede et faktum. Tareskogene langs Trøndelags-kysten er rike. De huser store forekomster av kråkeboller, krabber og et rikt utvalg av smådyr. Slik blir de også helt sentrale oppvekstområder for yngre årsklasser av torskefisk, leppefisk, ulker og tangsprell. Sjøfugler lever av dette. Det er startet åpningsprosess for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel, og man skal velte om på den naturlige havbunnen. Samtidig skal gruveavfall dumpes i verdifulle fjorder som i årtusener har levert fisk og overflod.

Med andre ord har vi et mylder av interessekonflikter, ikke bare mellom kortsiktig profitt og natur, men også mellom næringer. I dette farvannet må kunnskapen som forskningen gir oss stå som et fyrtårn.

«Havrommet» ynder politikerne å kalle det når de skal formidle sine visjoner for havet. Landjorda er allerede overbelastet som følge av overforbruk av naturressurser, og store areal er tatt i bruk til mat- og energiproduksjon. Men alle planene for havet tar ikke tilstrekkelig innover seg at også livet i havet er en begrenset ressurs som må voktes. Fortsatt er behovet for kunnskap om effekter av ulike tiltak, og ikke minst av alle tiltak sett i sammenheng, stort. Havet er ikke som verdensrommet: uendelig og lite påvirket.

Mer vern ved Sklinna!

Norsk Ornitologisk Forening (NOF) og Naturvernforbundet etterlyser derfor en sterkere beskyttelse av viktige marine områder. En verneplan for våre aller viktigste havområder (særlig verdifulle havområder, SVO) og satsingen på fullskala beskyttelse av marine IBAer (globalt viktige fugleområder) må på plass før man deler ut areal til diverse formål egnet til å svekke økosystemene ytterligere. I Norge er kun 2,6 % av territorialfarvannet vernet. Av havområdene utenfor territorialfarvannet er kun 1,3 % beskyttet. Innen 2030 bør 30 % av dette være vernet, i tråd med internasjonale råd. Så, mens vi venter på at staten skal ta kraftfulle grep, må kommunepolitikere ta kloke beslutninger basert på et kunnskapsgrunnlag som fremdeles inneholder stor grad av usikkerhet. Et godt sted å begynne er å sørge for at det ikke blir oppdrett ved Midt-Norges største sjøfuglkoloni på Sklinna i Leka kommune. Å verne noen særlig produktive områder mot skadelig aktivitet er lurt også for økonomien. Hummer-reservat viser at også nærliggende områder nyter godt av beskyttelsen de gir, også til glede for fiskere. Erfaringer fra marine verneområder i utlandet har enkelte steder vist seg å mangedoble fiskeriene rundt.

Det haster å opprette flere marine verneområder, samtidig som andre areal må brukes forsiktig og bærekraftig, der bærekrafta sørger for at ikke arters leveforhold forverres. Alternativt utarmer vi kystsonen og havet ytterligere.