Naturforvaltning:

Nylig sendte NOF et brev til klima- og miljøminister Ola Elvestuen og hans departement der vi etterlyser mer konkret handling for truet natur. Norge har tiltrådt et utall av avtaler og resolusjoner i FN hovedforsamling som forteller partene hva man nå må gjøre for å sikre de siste rester av mangfoldet for kommende generasjoner. Vedtakene det siste tiåret er blitt stadig mer desperate med klart språk som følge av katastrofale nedganger i bestander og natur, selve livsgrunnlaget for menneskeheten. Konvensjonen for biologisk mangfold (CBD) sitt 2010-mål ble som kjent en fiasko, nå kommer 2020-målene inn for telling og rapporter viser allerede at heller ikke de målene når vi. En foreslått tiltakspakke fra regjeringen imøtekommer på ingen måte problemene forårsaket av et vedvarende og økende utbyggingspress, med forringelse av viktige leveområder som resultat.

Strukturelle grep svekker naturens stilling

I stedenfor for å styrke naturens stilling har regjeringen de siste årene gjort strukturelle grep for å minske norsk naturs sikkerhet. Flere av disse endringene er angrep på det organisatoriske rammeverket for norsk naturvern som har blitt bygget opp gjennom flere tiår, og berører arealsaker eksplisitt. Det er beklagelig at fylkesmannens mulighet til å fremme innsigelser for å ivareta nasjonale interesser er redusert. Departementet har gitt fylkesmannen insrukser om at de vil ha færre saker på sitt bord, og at lokalt selvstyre skal veie tungt. Dermed legges det press på fylkesmannen om å være ettergivende i meklinger mellom kommuner og fylkesmannen. Kommer saken til regjeringen, er det stor fare for at fylkesmannens autoritet blir kompromittert. Ansvaret for arealsaker ble flyttet fra Klima- og miljødepartementet til Kommunal- og moderniseringsdepartementet i 2013. Naturen taper flere saker som følge av dette, faktisk har antallet saker der naturen er gitt prioritet sunket fra 56 til 20 prosent ifølge Sabima.

Dette skjer til tross for at regjeringen er godt kjent med at mange kommuner verken har nok miljøfaglig kompetanse eller kapasitet til å ivareta naturhensyn på en tilfredsstillende måte, og at kommunens administrasjon ofte blir overkjørt av politiske vedtak og andre interesser som går på tvers av nasjonale og internasjonale miljømål. Lokaldemokrati ynder lokale politikere å kalle dette. Det er fristende å bruke ordet lokalt anarki i stedet. Riksrevisjonen har nylig framsatt lignende kritikk i en grundig rapport. Systemet fungerer ikke etter hensikten, og må derfor fikses.

Våtmarksområder rammes

Naturmangfoldet er betydelig redusert over hele verden. Det årlige globale uttaket av naturressurser økte fra 27 milliarder tonn i 1970 til 92 milliarder tonn i 2017. Både utvinning og bearbeiding av naturressurser bidrar til tap av naturmangfold, belastning på vannressurser og store klimagassutslipp. Norge er en del av verden og kan ikke forvente at India skal redde tigeren eller at Indonesia skal redde orangutangen, mens vi samtidig fortsetter ufortrødent med å ødelegge mer regional og nasjonal viktig natur. Nedbygging fortsetter nemlig til tross for planer og prosesser som nasjonale myndigheter pålegges dersom ikke nye og virksomme grep tas.

Våtmarker har en avgjørende funksjon i Norge som i resten av verden. De produserer vann og oksygen, lagrer klimagasser, er flomdempende, de er av det viktigste levestedet for mangfoldet osv. Man skulle tro at nasjonene tok vare på dette som nasjoners gull? Land som har tapt store mengder våtmarker forstår verdien kanskje først da, slik som England og Nederland. De restaurerer derfor nå ivrig våtmarker for å sikre naturmangfoldet, og bonusen er at de også leverer viktige økologiske tjenester for menneskene.  

Langs kysten i Norge er det spesielt aktive marine delta og marin våtmark som har vært gjenstand for arealbruksendringer, inkludert utfyllinger, veibygging, boligbygging o. l. Mudring, utfylling og andre tekniske tiltak påvirker landformen og de naturlige erosjons- og sedimentasjonsprosessene. Dette ble også tema på Stortinget i fjor høst, uten at minister Elvestuen leverte betryggende svar på utfordringene. 

Våre viktigste fugleområder må vernes

Som Birdlife Internationals partnerorganisasjon i Norge, har Norsk Ornitologisk Forening ansvaret for identifisering av Importand Bird and Biodiversity Areas (IBAer) i Norge, mens Birdlife International evaluerer og godkjenner forslagene. Med utgangspunkt i ett internasjonalt anerkjent kriteriesett er nå 97 slike IBAer i Norge kartfestet, hvorav 17 befinner seg på Svalbard og Jan Mayen. De aller viktigste områdene for fugler i Norge er dermed identifisert. Fordi enkelte lokaliteter er mye rikere på biologisk mangfold enn andre, er bevaring av et relativt beskjedent antall lokaliteter en særdeles effektiv måte å sikre overlevelsen til et stort antall arter. Stortinget har tidligere gitt sin støtte til en slik tankegang. 

Vi mener Klima- og miljødepartementet ved Ola Elvestuen på eget initiativ må garantere at de aktuelle IBAene som ikke er underlagt vern etter naturmangfoldloven legges til i de fylkesvise oversiktene for supplerende vern, en prosess som nå pågår.

Statlige planretningslinjer for alle typer våtmark

Selv om det er politisk bevegelse for å ta vare på mer våtmark, med klimahensyn som hovedargumentasjon, er det langt igjen før bruken og vernet av våtmarker er tilfredsstillende og for eksempel i tråd med Ramsar-konvensjonens «wise-use» praksis. Det er ufattelig at vi fortsatt behandler slik natur så lemfeldig, og at vi tillater gradvise tap.

Det er på høy tid at departementet tar inn over seg at alt annet enn statlige retningslinjer for all våtmark er ensbetydende med fortsatt forringelse av naturmangfoldet i Norge. Statlige planretningslinjer er nødvendige – og det haster.