BirdLife Nordland

Fuglene har fulgt meg i noen tiår nå, internert i kropp fra topp til tå. Det føles greit, det er et sted å feste blikket, noe som gir ro. «Relaxing and rewarding» sier engelskmennene om fuglekikking, og det synes jeg er treffende. Det er avslappende å følge med på fuglelivet, og uansett hvor man er, holder de deg med selskap. Hver art har sin egen lille verden (sfære) i et stort samspill, tilpasset levestedene sine, finslipt gjennom evolusjonen. En skjør kropp som får til store undre fordi den må og kan. Kulde, sult, familieliv. Et fugletrekk som bringer den fra kontinent til kontinent år etter år, generasjon etter generasjon.

Mens dagen er full av inntrykk, har kvelden en annen ro, en egen dybde. Jeg kjenner strømmen omslutte støvlene, og gravitasjonen fungerer utmerket. Her skal jeg stå de neste timene. Vannet som nettopp passerte meg når snart havet. Fisken svømmer under overflata et sted. Fuglene flyr der de ønsker, med ett er de her, med ett er de borte. Men jeg skal være her.

Å stå ved en elv er å stå i et enormt økosystem, med skygger og bånd langt utover elveløpet. Stein, sand og masser dras nedover vassdraget, og der strømmen er svak, dannes det små øyer og bakevjer der vannet roer seg og skaper lune levesteder for insekter, bløtdyr og fugler. Elva forandrer seg stadig, den flommer over og trekker seg tilbake mens flomdammer, flommark og fuktmark ligger igjen. Få steder i verden er så produktive som fuktige areal, og elva er pulsåren som stadig bringer nytt liv til grunne landområder langs vannkanten. Lune bukter med flaskestarr og elvesneller er et mekka for våtmarksfugler.

Blant våre aller mest fuglerike skogstyper finner vi gråorskog, som gjerne omkranser elvene våre. Tettheten av fugler her ligger opp mot et nivå man finner i enkelte tropiske skoger. Undersøkelser ved Stjørdalselva og Gaula i Trøndelag avdekket tettheter på henholdsvis 2306 territorier og 4443 territorier per kvadratkilometer. Til sammenligning er tettheten i en engbjørkeskog rundt mellom 300 – 500 hekkepar per kvadratkilometer, og vanlig fjellbjørkeskog/heibjørkeskog normalt fra ca. 100 til 200.

Fokuset dras mot noen strandsniper som flyr lavt over vannoverflata langs bredden på andre siden. Lyden er skarp. Anklagende og nervøs. Nesten overalt i Norge kan man høre og se denne vesle vaderen langs ferskvann og vassdrag. Besøker du et av våre mange vassdrag på forsommeren, kan jeg garantere at du ser den. Strandsnipe-garanti. En litt puslete garanti kanskje. Strandsnipa er ingen havørn eller spekkhogger. Uansett, garantien varer ikke lenge, for i juli kan det allerede være for sent. Da er kanskje reisen sørover mot Afrika, med alle stopp underveis, startet.

En stokkand-hann trenger ingen fiskestang. Den er vegetarianer. Eller, fleksitarianer, er vel en mer riktig betegnelse, for både bløtdyr og insekter står på menyen. Forsiktig padler to hanner seg fremover mot strømmen. De store Donald Duck-føttene fungerer utmerket, og langs land er ikke strømmen særlig sterk. Det lave kveldslyset får frem de metalliske fargene i hodet, først blålig. Så grønt! Nonostrukturene i fjærene reflekteres i lyset. Fargespillet metallisk, slik vi også kjenner det hos skjæra og flere andre fuglearter. Tenk å kunne kledd seg i noe slikt. En eller annen plass ligger hunnene på reir, og skal snart passe på en hel skokk med andunger i de små kanalene og sideelvene i nærheten. Hannene jeg har fått øye, på er ferdig med årets hekkesesong, som stort sett bare besto av å imponere damene for så å nedlegge dem. Andrikene har det lett, det er sikkert og visst. Utseende er da også gudesendt.

Litt lengre ned finnes noen fine kulper, og jeg går på land og smyger meg i den retningen. Oi, hva kommer der? En ganske stor og hengslete fugl - det er en gluttsnipe. Ikke så vanlig å se her, den. Rewarding, men fortsatt med hvilepuls. Det har vært mye snø i fjellet i år, og denne skal nok opp og finne seg en fjellmyr omgitt av gamle furuer. Den venter på noe, den også. Nebbet er langt og spisst, og bak dingler to lange bein. En underlig skapning. Hadde den vært større, for eksempel så stor som en gråhegre, hadde den nok vært både etterfulgt og fryktet. En morsom tanke. En enorm gluttsnipe ville vært et skummelt syn. Kanskje hadde det vært skuddpremie på den, eller Stortinget hadde vedtatt et øvre bestandsmål?
 
Alt er stille, og jeg kjenner min egen puls. Skjønt stille. Bak et rolig ytre er jeg egentlig en maskin som hele tiden har ørene på stilk, og der hjernen skanner ulike lyder for å få de artsbestemt. Fuglelyder. Rødstrupa har holdt deg gående hele kvelden, akkompagnert av en ivrig måltrost. De sitter litt lengre vekke nå. Men en gjerdesmett setter i gang kveldskonserten like ved. Man kan ikke la være å la seg imponere hvor mye lyd det er i den lille kroppen. Det er to grunner til at fuglene synger. Beskjeden er at damer er velkomne, mens andre hanner skal holde avstand. Området er opptatt. At territoriet deles med et bredt utvalg andre arter betyr lite.

Ulike fuglearter lever tett innpå hverandre, tilsynelatende uten å bry seg så mye med hva naboen driver med. De har ulike løsninger på det å leve og holde seg i livet. Tjelden, sandloen, linerla, heipiplerka og havørna kan godt leve sammen, men høster av ulike matkilder og legger egg og oppfostrer unger på hvert sitt nøye utvalgte sted. Av og til kan man undres på om de i det hele tatt er bevisst hverandre. Men i naturen er ingen arter overflødige, tvert imot, og de truer ikke hverandres eksistens.

Det får meg til å tenke på oss mennesker. Hvilket univers er det vi lever i egentlig? Så tett på et mylder av fantastiske skapninger som til sammen med de fysiske rammene utgjør huset vi selv bor i, ja, som gir oss mat, beskyttelse og luft å puste i. Hvor observante er vi for verden rundt oss? Er vi gode, empatiske naboer eller er vi gatas bølle? Økozoikum betegner en epoke som erkjenner at alle levende vesener har egenverdi, men også persepsjonsmessige og kognitive forskjeller andre former aldri kan forstå. Mangfoldet av Umvelten (omverdenen) skal verdsettes, ikke rangeres. Kanskje kommer det en dag er dette er integrert og forstått.

Noen fuglevenner har satt opp en holk beregnet på laksand langs elva. Det er midt i hekketiden, og jeg vil ikke forstyrre den ved å klatre opp og se inni. Kanskje ligger det en hunn der. Mange blir overrasket når de får vite at enkelte ender hekker i trær. Ja, noen blir til og med overrasket over at ender kan fly, for det hadde de ikke tenkt på. Laksanda kan være omstridt blant sportsfiskere, og enkelte steder er det faktisk skuddpremie på den. Skuddpremier har som mål å fjerne fugler og dyr fra naturen til et nivå den som skyter dem synes er passelig, ofte et lavt nivå. Et slikt natursyn snek seg inn i norsk bevissthet på 1800-tallet. Ideene kom fra utlandet via akademiske miljøer, åpenbart påvirket av at viktorianske moralkrav også måtte gjelde forvaltning av naturen. Fugler og dyr langt oppe på næringskjeden, som rovfugler, stod i veien for mennesket, mente man da. Villdyrene måtte temmes og nedlegges.

Tankegangen finner vi igjen den dag i dag, selv om mye er forandret. Ofte er det fiskespisende eller kjøttspisende arter det går ut over, gjerne arter man ser mange av på samme sted der det er mye mat. Gode næringsforhold tiltrekker seg fugler, ofte fra store områder. Kystfiskere har utnyttet dette fenomenet i ualminnelige tider. Der det var skarv og måker, der var det ofte pelagiske stimfisker. Og der det var småfisk var det også stor fisk. Laksandas tilstedeværelse plager ikke meg. Jeg vet at dens tilstedeværelse utelukkende er et godt tegn. Naturen håndterer selv vekst og tilvekst på den måte som er den mest ideelle – «dessuten guddommelig!», skal den kjente naturforskeren og legen Carl von Linné ha uttalt.

Arter påvirker naturen hele tiden, og ofte på måter mennesket ikke klarer å forestille seg. Hvaler kan ha stor innflytelse på næringskjedene i verdenshavet, og øker produktiviteten gjennom den flytende avføringen de slipper ut når de er oppe for å puste. Fugler former hele landskap ved næringssøk og spredning av frø. Laksanda er også en brikke i det store spillet et økosystem er. Tanaelvmunningen i Finnmark er landets største fjæreområde, og er samtidig det stedet i Norge hvor vi finner den største ansamlingen av laksand. Flere titalls tusen laksender kan samles her på ettersommeren, og det er sil (tobis) som lokker. Sil er også en nøkkelart for ender og måker. Det er beregnet at bare laksendene spiser minst 650 tonn sil årlig. I tillegg kommer det som andre arter som silender, haveller, ærfugl, svartender, sjøorre, måker, terner, skarv og andre spiser. Det er mye død sil. Men død gir også grobunn for nytt liv, og bestander reguleres i all hovedsak nedenfra og opp, ikke omvendt. Sunne økosystem er sålen, og derfor gjentar sykluser seg år etter år. Når antallet laksender begynner å synke kan man være bekymret, og spørre seg hva som skjer.

Tilstedeværelse av storskarv viser også at det er godt med fisk der – det er den eneste grunnen til fuglenes tilhold, slik som ved Lågen i Innlandet. I 2018 ble resultatene fra et prosjekt ledet av Norsk Institutt for naturforskning (NINA) presentert. De hadde sett på hva fuglene spiste ved å analysere 247 gulpeboller som inneholdt otolitter (ørestein fra fisk). Av 471 fisker var 33,3 % sik, 25,7 % lagesild og 22,7 % abbor. Resultatet var dermed omtrent slik man trodde: skarvene tok fisken det var mest av, og lite den mest ettertraktede fisken sportsfiskerne var ute etter.

Ingen naturlig tilhørende arter gjør skade i norske økosystem. At slike tanker fulgte av tidligere tiders utstrakte naturalhusholdning er forståelig, men gjør dem ikke mer riktig. Å tenke på naturen som en bedrift som skal maksimere profitt for en enkelt art fungerer åpenbart dårlig. Men arter som er flyttet over barrierer med menneskelig hjelp, såkalte fremmede arter, gjør mye ugagn verden over. 

Jeg prøver å gli inn som en naturlig art. Men sannheten er at jeg føler meg litt fremmed. Men jeg tror ikke jeg er til noe stor belastning akkurat nå. Forsøket på å tre inn i økosystemet man vitterlig og nøkternt sett er en del av kjennes mer ut som en tilgjort lek enn en realitet. Uroen over det forplanter seg, og fører til en del tankespinn, ikke minst rundt menneskets destruktive påvirkning på naturen.

Rugda flyr over. Rugda kjenner du vel? Du kan stille klokka etter rugda. Rugda var en av de første fugleartene jeg fikk et nært forhold til. Hva som ville skjedd dersom rugda forsvant vet jeg ikke. Jeg skulle ha klart å stille klokka likevel. Men jeg ville blitt et fattigere menneske. Dersom rugda forsvant, og jeg aldri hadde fått se den på nattehimmelen ville en del av meg forsvunnet. Men verre: Rugda vil mistet muligheten til å se meg, her jeg står og fisker en varm vårkveld. Og til å kjenne bruset av hormoner når kjærligheten treffer.