Naturforvaltning:

Det rystet ornitologer og naturvernere verden over at et flertall på Stortinget 6. juni 2016 bad Klima- og miljødepartementet sende et forslag til endringer av bestemmelsene rundt skadefelling av kongeørn på høring. Samtidig vedtok et annet flertall en forsøksordning på Fosen-halvøya i Trøndelag og i Troms som mange mente åpnet for skyting av kongeørn som ikke er identifisert som skadegjører på sau og rein.

At forvaltning og målrettede tiltak ikke er synonymt med  et vedtak om felling, er et poeng NOF gjentatte ganger må påpeke. Under klare forutsetninger støtter vi en forvaltning som har som mål å minimere skadene kongeørna gjør på beitedyr , men den må være målrettet og  kunnskapsbasert, slik Stortinget har sagt de ønsker.  «Forvaltning» er et helhetsbegrep, i denne sammenheng for bruk og bevaring av naturressurser ut fra et overordnet mål. «Uttak», eller mer forståelig og direkte, felling, av kongeørn er et forvaltningstiltak som aldri i seg selv kan oppfattes som synonymt med forvaltning.

Forskning i enkeltområder

Dersom man ønsker ytterligere å redusere tapstallene på beitedyr påført av kongeørna, må best tilgjengelig  kunnskap ligge til grunn. Ikke minst er det viktig å forstå hvorfor noen områder topper tapsstatistikken, mens nærliggende områder har små og det vi kan kalle normaltap.

Et forskningsprosjekt er igangsatt i Rissa kommune i Trøndelag, og Stortingsflertallet har bedt om et lignende prosjekt i Troms. Kravet må være at slike prosjekt er faktabaserte og etterprøvbare, bygget på så oppdatert og konkret kunnskap som mulig.

NOF er overbevist om at felling av kongeørn ikke er og ikke kan bli et fungerende forebyggende tiltak. Det foreligger en betydelig kunnskapsmengde om kongeørna, og det er umulig å se noen sammenheng mellom kongeørnskade på beitedyr og registrert tetthet av territoriale kongeørnpar, altså måltallet for bestandsstørrelse og heller ikke med forekomst av kongeørn generelt. Tilgjengelig kunnskap viser nokså klart at kongeørnskade gjennomgående er situasjonsbetinget, utløst av bakenfor liggende årsaker og i det vesentlige med yngre, ikke-territoriale fugler involvert. Et slikt mønster skiller seg i hovedsak fra det man finner hos de fire store rovdyra, der skadebildet i de stort sett har nær sammenheng med bestandstetthet pr. areal, enten forvoldt av territoriale dyr, eller av yngre dyr under vandring ut fra yngleområder.

God effekt av tiltak i Troms

Fylkesmannen i Troms har de siste åra satsa på å utvikle tiltakspakker ved hjelp av forebyggende og konfliktdempende midler (FKT-midler). Her har målsettingen vært å redusere alt tap på beite, både til rovvilt og annet tap. Slike tiltak har vært forebygging mot sykdom, parasitter, mineralmangel og krav til beitedyras kondisjon før beiteslipp. I brev datert 01.06 2017 fra Fylkesmannen i Troms med innspill rundt rovdyrsituasjonen i Troms fylke, vises det til  umiddelbart positive resultater for gjennomføring av tiltakspakkene. En oppsummering presentert av Fylkesmannen i Troms på en konferanse på Hamar januar 2018 bekrefter dette ytterligere, samtidig som fylkesmannen presiserte at kongeørn er en ubetydelig skadegjører på sau/lam i forbindelse med disse tiltakspakkene. I Troms bør derfor et forskningsprosjekt på kongeørnas rolle som skadevolder for tamreindrift i Troms prioriteres, og fokuseres på årsakene til at kongeørna opptrer som skadevolder i et fåtall områder og nøkternt sett i et relativt begrenset omfang i en totalsammenheng.

Rekordlave tap til kongeørna i 2018

For rein er det påvist kongeørnskade i 17 av 24 kommuner i Troms i perioden 2005-2017. Storfjord kommune merker seg ut i en egen klasse med 118 kadaverfunn hvor kongeørn er konkludert som dødsårsak. Lyngen har også høye tall med 92 kadaverfunn. For disse to kommunene, sammen med fem kommuner med mellom 57 og 66 kadaverfunn i perioden, har det vært en forhøyet frekvens av kongeørnskade siste fem år. 2017 var et problematisk år for reindriftsnæringa i Nord-Norge, både generelt og med rekordhøye kalvetap, mens årets registrerte rovvilttap, slik de går fram av Rovbase, indikerer rekordlave tap av reinkalv til kongeørn, og med en noe annerledes fordeling enn det som har vært de foregående åra. Nettopp slike variasjoner gir grunn til å søke etter bakenfor liggende årsaker til variasjonen og som ikke kan forklares med kongeørnskade som hovedproblem. 

Konklusjonen er derfor at et forskningsprosjekt på tap av rein (særlig reinkalv) bør konsentreres til Lyngshalvøya, med særlig fokus på Langdalen i Storfjord og de ytterste områdene på halvøya i Lyngen kommune. For tap av sau/lam i Troms er det meningsløst å inkludere dette i et forskningsprosjekt med fokus på kongeørnas rolle i tap av beitedyr. Fylkesmannens tiltakspakker vil kunne videreføres og gjerne utvikles til forskningsprosjekter på tapsforhold hos sau på utmarksbeite i fylket. Da vil kongeørnas ubetydelige rolle i en helhetlig sammenheng gå frem uansett.