Naturforvaltning:

I en pressemelding datert 17. januar i år kunngjør regjeringen at forvaltningsansvaret for jaktbare viltressurser skal flyttes fra KLD til LMD. Denne omorganiseringen kom svært overraskende på mange involverte, inkludert forvaltningen, og konsekvensene er ikke utredet. Etter Norsk Ornitologisk Forenings (NOF) oppfatning er dette en dårligere løsning enn dagens ordning, og vil bryte med det helhetlige ansvaret KLD og Miljødirektoratet i snart 50 år har hatt for naturforvaltningen.

En økosystemtilnærming i forvaltningen er nødvendig

Gjennom å overføre ansvaret for jaktbare arter over til LMD, fragmenterer man forvaltningen av viltarter. Økosystemtilnærmingen norsk forvaltning er bygd på siden etableringen av forløperen til Miljødirektoratet i 1965 svekkes. Gjennom naturmangfoldloven vektlegges biologisk, landskapsmessig og geologisk mangfold og økologiske prosesser. I naturmangfoldlovens formålsparagraf likestilles bruk og vern av naturen. En helhetlig og kunnskapsbasert forvaltning tillegges også stor vekt i Naturmangfoldmeldingen St. 14. (2015-2016) Natur for livet, der økosystemtilnærming til arts- og naturforvaltning vies betydelig plass. Gjennom denne beslutningen går regjeringen bort fra de mest sentrale grepene for langsiktig og helhetlig forvaltning i sin egen politikk. Å kombinere vern og bruk av norsk natur krever et helhetlig blikk for ulike utfordringer og påvirkninger over tid, og dette er best ivaretatt under ett og samme departement og direktorat. 

Fugler og småvilt er spesielt uegnet for stykkevis og delt forvaltning

I regjeringens pressemelding fremheves hjortedyrene elg, hjort og rådyr, men vi forstår teksten slik at viltressurser i sin helhet skal overføres til LMD. Her vil vi understreke at forvaltningen av en rekke småviltarter og fuglearter er ekstra komplisert, ikke minst gjelder dette for trekkende, jaktbare fuglearter. Flere jaktbare arter trekker mellom flere land eller sågar kontinenter i løpet av året, og forvaltes dermed i flere land. Administrativ overføring av ansvarsforhold fra KLD er derfor spesielt problematisk for flere fuglearter.

Et eksempel på dette er andefuglen ærfugl, som er jaktbar i et utvalg av norske fylker. Arten er rødlistet både nasjonalt og globalt, og sentralt i regjeringens politikk er en forbedring av leveforholdene for arter i tilbakegang. Tiltak for å styrke bestanden og stanse tilbakegangen vil fortsatt måtte være KLDs ansvar, slik ansvaret for et sunt og friskt økosystem (artens levesteder) er det. Artens skjebne er videre bestemt av handlingsplanen for sjøfugler som KLD har bestilt hos Miljødirektoratet. Forvaltningen av trekkende viltarter er også omfattet av en rekke internasjonale konvensjoner, inkl. Agreement on the Conservation of African-Eurasian Migratory Waterbirds (AEWA), en avtale underlagt rammeverket i Bonn-konvensjonen (CMS). 

Konsekvenser for Miljødirektoratet

Ved en administrativ flytting av dette forvaltningsansvaret vil man i mindre grad kunne utnytte det verdifulle fagmiljøet ved Miljødirektoratet. En slik utvikling er bekymringsfull. For å møte utfordringene rundt synkende bestander av mange arter må fagmiljøet rundt artsforvaltningen styrkes, ikke svekkes. Regjeringens beslutning kan innebære at forvaltningsansvaret for ulike arter i fremtiden må flyttes frem og tilbake mellom ulike departementer og direktorater, siden forskriften som regulerer hvilke arter som er jaktbare rullerer med jevne mellomrom. En art som er jaktbar i dag kan ha vært fredet for fem år siden, eller omvendt. Løpende rullering av forvaltningsansvaret vil være en lite langsiktig og effektiv måte å benytte fagressursene på.