Naturforvaltning:

Fuglemagneter

De fleste aktive fuglekikkere vet at våtmark er spesielt viktig for fugler. Områdene vekk fra fjære og vann kan være fattig både i mangfold og antall fugler, men det fuktige elementet gjør utslaget. I våtmarka tripper den lille linerla på mudderet sammen med ender i alle fasonger og farger. På kort tid har man gjerne oppdaget flere titalls arter. Her er den biologiske produksjonen påtakelig stor, og fuglene vet å utnytte dette. Forslitt og oppbrukt, men likevel, merkelappen super-natur er en god beskrivelse på våtmark. For fuglene representerer våtmark et gedigent matfat, og fugler som ikke nødvendigvis hekker i området tiltrekkes av spirende vannplanter og fiskestimer.

Den økologiske funksjonen til våtmarksområder kan derfor ikke understrekes nok. Arealene er ofte små, men brukes av fugler langt utover selve arealet. Svaler og ulike småfugler fanger insekter til sultne små, og under høst- og vårtrekket får våte områder besøk av utallige gjester langveisfra. Det er i våtmarka de samles. Her er det mat og ro. 

Ikke-reversible tap særlig alvorlig

At mange typer våtmark har liten utbredelse, også på grunn av ødeleggelse over lang tid, gjør denne type natur ekstra verdifull å bevare. Elvedeltaer og mudderfjærer har blitt til over tusenvis av år, og nedbygging representerer ikke-reversible tap av viktig natur. Fortsatt nedbygging av disse er alvorlig etter alle målestokker, også dersom Norge skal oppfylle Biomangfoldkonvensjonen, der vi har forpliktet oss til å kraftig redusere tap av naturlig habitat. 

Alle arter er tilpasset miljøet de lever i, men noen arter er mer utpregete habitatspesialister enn andre. Dette gjelder i høyeste grad arter som enkeltbekkasin, rødstilk og rørsanger. For disse artene vil fortsatt tap av våtmark være ensbetydende med færre individer, siden leveområdene deres allerede er begrenset og knyttet til noen få typer naturmiljø. 

Legg om kursen!

Naturindeksen for Norge viser en jevn nedgang i økologisk kvalitet for våre våtmarker siden 1990. Vi har ingen helhetlig kunnskapsystem for myr og våtmark, slik vannforskriften er det for innsjøer og forvaltningsplaner er det for havområder.

Stortinget arbeider med å revidere forskriften om nydyrking, slik at også hensynet til klima blir gjenspeilet, inkludert vurdering av et forbud mot nydyrking. Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har beregnet at utslipp fra dyrket myr tilsvarer ca. 1,9 mill. tonn CO2 i året, at dette utgjør ca. 28 % av landbrukets klimautslipp. Et stopp i disse utslippene vil være er et viktig tiltak, både for klima og naturmangfold.

Videre vurderer Stortinget en merking av hagejord basert på torv fra myr, samt se på konsekvensene av en utfasing av torv i jordprodukter. Arbeidet må starte så raskt som mulig, samtidig som bærekraftige alternativ arbeides frem. Torvmyrene våre kan dermed gå tryggere tider i møte. 

Viktige fugleområder skal sikres bedre gjennom vern. Det har Stortinget bestemt, og IBA-områder (Important Bird and Biodiversity Areas) og utvidelse av Ramsarområder blir prioritert. Men vern av noen våtmarksareal er ikke nok. Vernet må være omfattende. For bløtbunnsområder med stor betydning for lokale og tilreisende fugler må alt av restedene areal bevares. Elvedaltaer og mudderfjærer som ikke blir inkludert av vern etter naturmangfoldloven må likevel ivaretas på lang sikt, for eksempel gjennom statlige retningslinjer. 

Med andre ord er vi langt fra mål, selv om lovnadene er mange og fromme. Miljødirektoratet skriver på sine hjemmesider at de har som mål å restaurere minst halvparten av Norges ødelagte våtmarker innen 2020. Innen tre-fire år! Vi tror ikke på mirakler, men NOF skal være en pådriver for at festtalene manifesterer seg i det virkelige liv. Vi skal passe på at norsk miljøforvaltning oppfyller internasjonale forpliktelser gjennom Biomangfoldkonvensjonen, og Aichi-målene som vi har sagt ja til å følge. 

Våre medlemmer har gjennom kartleggingsarbeid og innspill vært med å sikre utallige våtmarker over hele Norge. Likevel er det ingen grunn til å hvile på gamle bragder. Arealpresset er større en noen gang, og ulike typer våtmark har ikke den statusen i forvaltningen den fortjener. Fortsatt bygges den aller viktigste naturen fortløpende ned her til lands. 

Situasjonen på verdensbasis

Våtmark er den naturtypen som forsvinner hurtigst i verden. 64 % av verdens våtmarker er borte etter 1900. Nå må vi ta vare på resten og starte restaureringsarbeidet. Verst har utviklingen vært i Asia. Tidevannsområder i Kina og Korea er under sterkt press, og utbygginger til blant annet landbruk og akvakultur ødelegger hurtig denne imåtelig viktige naturen. I Gulehavet har 65 % av tidevannsområdene forsvunnet de siste 50 årene, og de gjenværende områdene forsvinner raskt.