Naturforvaltning:

Det kan nok virke uforståelig for mange at et grep som dette var nødvendig, men dette er godt faglig fundamentert og har en noe kompleks, men god forklaring. Arbeidet med å bevare dverggåsa handler nemlig om mer enn bare å bevare dverggåsas gener. Det handler om å bevare en vill dverggåsbestand med sin naturlige atferd og sine økologiske tilpasninger intakt, og ikke minst, - bestandens naturlige trekkveier. Trekkveier som er utviklet og tilpasset gjennom utallige generasjoner. Det handler om å bevare helheten hos en kritisk truet fuglebestand, slik at den på nytt skal bli livskraftig og være en naturlig del av det arktiske økosystemet.

Fantastisk og komplisert trekkstrategi

Som barn lærer vi at trekkfugler trekker sørover om høsten, og nordover igjen om våren. Det gjør dverggåsa også, men den foretar noen krumspring på veien som gjør dette trekket helt unikt, og som også er med på å definere dverggåsas plass i naturen. Noe forenklet kan det forklares slik: Den fennoskandiske dverggåsbestanden hekker nå i Finnmark, og på den vest-russiske tundraen, sannsynligvis også med noen spredte par i Nord-Sverige og Finland. Den norske hovedrasteplassen er Valdakmyra ved Porsangerfjorden i Finnmark. Hit kommer fuglene i mai, hvor de raster i noen uker før de trekker inn til hekkeplassene på Finnmarksvidda. Som alle andefugler har også dverggåsa en fjærfellingsperiode (myting) om sommeren hvor de mister alle flygefjærene samtidig og er helt ute av stand til å fly i noen uker. De dverggjessene som gjennomfører vellykket hekking eller eventuelt mister ungekullet sent i hekkesesongen myter i hekkeområdet i Norge samtidig med at ungene vokser opp. Etter hekkingen, før høsttrekket starter, raster de på nytt i noen uker ved Porsangerfjorden før de trekker østover via Russland, deretter sørover via Baltikum til Ungarn hvor de har en lengre rasteperiode før de når vinterområdene i Hellas i november-desember.

De fuglene som derimot mislykkes med hekkingen tidlig i hekkesesongen, trekker langt østover gjennom arktisk Russland for å gjennomføre mytingen sammen med russiske dverggjess. Dette mytetrekket går via Kaninhalvøya og i noen tilfeller helt øst til Tajmyrhalvøya i Sibir. Etter at mytingen er gjennomført i midten av august, setter de kursen sørover gjennom Ob-dalen i Russland til nordøstlige Kasakhstan hvor de raster en måneds tid. Derfra skiller de fennoskandiske fuglene seg fra sine russiske artsfrender. Mens trekket for de russiske dverggjessene går rett sørover til Aserbajdsjan, Iran og Irak, går trekket for de fennoskandiske dverggjessene mot vest på nordsiden av Det kaspiske hav og Svartehavet, før de ankommer de samme vinterområdene i Hellas som de dverggåsparene som gjennomførte vellykket hekking samme år. Den ville fennoskandiske dverggåsbestanden har altså to ulike strategier på høsttrekket avhengig av hekkesuksess. Vårtrekket er imidlertid felles for begge trekkstrategiene og går nordover langs en kortere rute via Ungarn, Estland og Finland. Dette har NOF i samarbeid med BirdLife-partnere og andre samarbeidspartnere langs trekkruten avdekket gjennom et omfattende arbeid med individmerking (fargeringer) og satellitt-telemetri gjennom 1990- og 2000-tallet.

Viktig bevaringsarbeid i mange land

Sammen med en rekke andre partnere og organisasjoner i BirdLife-nettverket har NOF i flere tiår arbeidet med bevaringstiltak og naturverntiltak på nøkkellokaliteter langs disse trekkrutene. Arbeidet har vært krevende, men det har også gitt fantastiske resultater. Både for dverggås, andre fuglearter og øvrig naturmangfold i dverggåsas leveområder i disse landene. Dverggåsarbeidet er et godt eksempel på at man har oppnådd positive resultater i kampen for å bevare en langdistansetrekkende fugleart, som møter mange ulike utfordringer i mange land i løpet av ett år. At dette er et arbeid som engasjerer våre samarbeidspartnere er blant annet dverggåsarbeidsgruppen til WWF-Finland et godt eksempel på. Gruppen, som består av flere titalls personer som har lagt ned et uvurderlig frivillig arbeid for dverggåsa, feiret i fjor sitt 30-års jubileum! For tiden gjennomføres EU-LIFE-prosjekt nr. 2 hvor myndigheter og organisasjoner fra fem land samarbeider om beskyttelse av dverggåsa på rasteplassene langs trekket og i vinterområdene.

Svenske utsatte dverggjess har ingen innebygd trekkvei

Både i Norge, Sverige og Finland har det vært gjort forsøk på utsettinger av dverggås for å styrke bestanden i Fennoskandia. Fuglene som ble benyttet i det svenske og det finske utsettingsprogrammet, var avkom fra ulike domestiserte dverggjess fra kontinentet og et fåtalls viltfangede fugler i Sverige. I Norge og Finland ble utsettingsforsøkene stanset etter som det ble klart at disse eksperimentene ikke var en fordel, men en ekstra belastning for den ville bestanden. Sverige mistet det meste av sin opprinnelige hekkebestand av ville dverggjess allerede på 1980-tallet, og her ønsket man å få etablert en ny vestlig trekkrute for å omgå problemet med for høy dødelighet grunnet jakt. Svenska Jägareförbundet startet derfor tidlig på 1980-tallet opp et gjeninnføringsprosjekt. Ved å bruke hvitkinngås som hekket i Sør-Sverige som fosterforeldre til sine avlede dverggjess, kunnet trekkruten manipuleres etter som hvitkinngjessene i Sør-Sverige hadde Nederland som sitt viktigste overvintringsområde.

Hva er så galt med svenske utsatte dverggjess, - er det ikke greit å sette ut dverggjess i den svenske fjellheimen for å styrke bestanden? Dverggåsa lærer trekkveiene av sine foreldre og det var kunnskapen om dette som medførte at det svenske gjeninnføringsprosjektet kunne manipulere trekket til å gå til Nederland. Denne måten å manipulere trekkveiene på ble utsatt for omfattende kritikk, blant annet fra Norge, Danmark og Finland. På begynnelsen av 2000-tallet ble utsettingsprogrammet i Sverige stanset for en periode bla. pga. denne kritikken, men også fordi det ble påvist at de benyttede avlsfuglene var hybrider med innslag av gener fra både tundragås og, for avslfarmer i Finland, også grågås.

Siden 2010 har utsettingsprosjektet fortsatt, men nå basert på avkom fra russiske dverggjess avlet i fangenskap i Sverige, og metoden med å bruke hvitkinngås som fosterforeldre ble forlatt grunnet omfattende hybridisering med denne arten. Dverggjessene blir nå sluppet uten foreldre som ett, -eller toåringer enten i potensielle hekkeområder i Sverige, eller ved en rasteplass i Hudiksvall i Sør-Sverige. Slike fugler har ikke noen naturlig innebygd trekkvei, og trekkstrategiene, som må læres av foreldrene, er derfor fraværende. Derfor sprer de seg i alle himmelretninger, før de trekker i sørlig retning for vinteren. Over halvparten av alle gjess i Europa overvintrer i Nederland og tilgrensende områder, og det er derfor ingen overraskelse at også mange av de svenske gjessene, ender opp der om vinteren. Som en bieffekt av både den manipulerte trekkruten og nå, med slipp av fugler som drar i alle himmelretninger, regner vi med at alle funn av dverggås i sørlige deler av Norge de siste tiårene er fugler som stammer fra dette prosjektet. Ville dverggjess er trolig ikke sett i Norge sør for Troms siden midten av 1990-tallet, da det fortsatt hekket noen få dverggjess i grenseområdene mellom Nordland og Nord-Trøndelag.

Flere uheldige effekter av disse masseutslippene av dverggjess fra dyrepark uten foreldre vises nå ved at disse dverggjessene nå overvintrer regulært i økende antall i Sør-Sverige og Sør-Norge. I Sverige har de nå også dverggåspar som går til hekking i skjærgården, og nå hekker det faktisk også dverggjess i Nederland! Bruken av hvitkinngjess som fosterforeldre har også skapt problemer ved at en del av dverggjessene ble for godt preget på fosterforeldrene, og går til hekking med hvitkinngjess etter at de har blitt voksne. I de siste årene har gjennomsnittlig 10 % av de rapporterte «dverggjessene» på Artsobservasjoner / Artsportalen vært 1. generasjons hybrider mellom dverggås og hvitkinngås, og det er også påvist 2. generasjons hybrider som viser at hybridene med hvitkinngjess ikke er sterile som påstått, men at de utgjør nok et potensielt bevaringsproblem.  

Frykt for endring av trekkrutene for fennoskandiske dverggjess

Hvis svenske utsatte dverggjess kommer i kontakt med ville fennoskandiske fugler vil de lett kunne danne par med dem og gå til hekking. Når de etterpå begynner å bevege seg sørover kan de dra med seg fugler fra den ville bestanden enten til områder i Sverige eller i Nederland. Dette kan få store negative følger for de ville fuglene i den fennoskandiske bestanden. På sikt kan dette føre til at de unike og naturlige trekkrutene går tapt. Det ville være et betydelig tap for land som Ungarn og Hellas, som er vertsland for den fennoskandiske dverggåsbestanden gjennom en større del av året. Disse landene har like store rettigheter til, og føler et like stort ansvar for, bevaringen av denne unike dverggåsbestanden som det vi gjør i Norge og Finland. Både i den internasjonale og den norske handlingsplanen for dverggås, vurderes det svenske utsettingsprosjektet som en trussel for den ville fennoskandiske dverggåsbestanden. Det er ikke bare på grunn av farene knyttet til endring av trekkrute, men også endrete habitatpreferanser, fare for genetisk forurensing, sykdomsspredning og andre uforutsigbare negative økologiske effekter. Derfor var det riktig og viktig at denne svenskmerkete dverggåsa ble felt da den dukket opp Valdakmyra.

Det har kommet innvendinger om at det kanskje kunne gått bra om den svenskmerkede dverggåsa hadde blitt innlemmet i den ville fennoskandiske bestanden, og at slike utsatte fugler kan komme til å trekke sammen med de ville dverggjessene, og at de derfor kunne ha utgjort en ressurs for den ville fennoskandiske bestanden. Ja, - det er riktig. Men dette kan man ikke vite, og det finnes heller ikke faglig grunnlag for å anta det. Egne erfaringer fra utsettingsforsøk i Norge viser at slike fugler ikke følger de ville fennoskandiske dverggjessene på trekket. Derfor vil et slikt eksperimentelt sjansespill være helt uforsvarlig og uakseptabelt ut fra et føre-var hensyn i forvaltningen av en kritisk truet fuglebestand.

Det svenske gjeninnføringsprosjektet er en kattepine for andre lands bevaringsarbeid for dverggåsa

Vi kan forstå at man i Sverige, som hadde mistet sin opprinnelige, ville hekkebestand av dverggås, har vært ivrig etter å iverksette tiltak for å få dverggåsa tilbake som hekkefugl. Vi forstår også at svenske ornitologer gleder seg over å se dverggjess i svensk natur. Det har de fortjent, men ikke på denne måten.

Utfordringen for de mange landene som legger ned store ressurser på å bevare den ville fennoskandiske dverggåsbestanden er dessverre at det svenske gjeninnføringsprosjektet utgjør en reell og alvorlig trussel mot den fennoskandiske bestandens naturlige levesett.

De landene som har forvaltningsansvar for den fennoskandiske dverggåsbestanden har aldri blitt spurt om, eller akseptert, at det i Sverige settes ut store antall dverggjess som sprer seg i alle retninger med fare for å blande seg med ville fugler. Det er naturligvis opp til disse landene å vurdere om slike utsatte fangenskapsfugler skal betraktes som en ressurs eller en trussel. NOF, DOF (Dansk Ornitologisk Forening), BirdLife Finland, HOS-BirdLife Hellas m.fl., andre fuglevernorganisasjoner og myndigheter i de aktuelle landene, er tydelige på at disse fuglene faktisk utgjør en reell trussel mot de ville dverggjessene. Det er ikke godt naturvern å risikere å endre trekkveiene og andre økologiske tilpasninger hos en bestand av en viltlevende kritisk truet fuglebestand, som de siste fem årene har vist en positiv trend.

Det har imidlertid vært krevende å få forståelse for disse fakta hos svenske organisasjoner og svenske naturforvaltningsmyndigheter som fortsetter sitt gjeninnføringsprosjekt på dverggås uavhengig av kritikk og bekymring fra landene som prøver å bevare den ville fennoskandiske bestanden. NOF og BirdLife Finland har i mange år vært i dialog med vår søsterorganisasjon i Sverige (SOF) som tidligere har hatt en noe kritisk, men passiv holdning overfor Svenska Jägareförbundet sitt kontroversielle utsettingsprosjekt. Det svenske gjeninnføringsprosjektet trekker i motsatt retning av de omforente internasjonale bevaringsstrategiene for dverggås, og er ikke fundamentert på bevaringsbiologiske prinsipper. I tillegg har aktivitetene i det svenske gjeninnføringsprosjektet vært en stor ekstra belastning for det internasjonale bevaringsarbeidet, og ved flere anledninger fullstendig lammet bevaringsarbeidet for arten.

Det er derfor svært beklagelig at SOF, når de nå har uttalt seg i denne viktige saken beklager at den svenske dverggåsa "blå P" ble skutt på Valdakmyra. NOF oppfatter dette som at interessene til Svenska Jägareförbundet veies som tyngre enn det å gi klar støtte til det bevaringsarbeidet som aktive BirdLife-partnere (søsterorganisasjoner) i nabolandene utfører, og på denne måten bidrar til å vanskeliggjøre dette viktige arbeidet. Vi håper fortsatt å kunne oppnå felles forståelse for at utsatte dverggjess uten naturlig atferd ikke er en del av løsningen i bevaringsarbeidet for den ville dverggåsbestanden. De er en del av trusselen. Sverige står dessverre i realiteten utenfor bevaringsarbeidet for ville dverggjess per i dag. Noen par fra den ville fennoskandiske dverggåsbestanden hekker sannsynligvis også i Nord-Sverige, og vi skulle gjerne arbeidet sammen med svenske kollegaer for å bevare den ville dverggåsa, og vi håper vi en dag kan gjøre det.

• Nyhetssak fra Sveriges Ornitologiska Förening: Svensk fjällgås skjuten i Norge
• Brev til BirdLife International om rødlisting av den introduserte svenske dverggåspopulasjonen
• Dverggåsprosjektets nettsted