Internasjonalt:

Bokfink og bjørkefink er ikke jaktbare i Italia, noe de heller ikke er i Norge. Jakt er i EU kun tillatt for de arter som omfattes av det såkalte anneks II i fugledirektivet, og siden verken bokfink og bjørkefink står der er de totalfredete i Italia og andre EU-land. Riktignok kan medlemsland få dispensasjon fra reglene, men da må en rekke strenge forutsetninger være oppfylt.

Italienske domstoler bestemte i 1992 at regionene i landet selv skal ha myndighet til å avgjøre når unntak fra fugledirektivet skal iverksettes. Regionene må imidlertid i en slik situasjon respektere kriteriene og vilkårene i EUs fugledirektiv (se nedenfor). I 2003 fikk man demonstrert på en utmerket måte hvilken manglende evne og vilje en italiensk region har til å respektere sentral naturvernlovgivning i EU!

Den 15. september 2003 besluttet regionen Lombardia i Italia å innføre jakt på bokfink og bjørkefink. Begrepet unntaksjakt ble benyttet, siden artene er totalfredet i EU. For hver sesong skulle det maksimalt kunne jaktes på 360 000 bokfinker og 32 000 bjørkefinker. Verdens Naturfond i Italia og flere andre naturvernorganisasjoner krevde at beslutningen måtte omgjøres, bl.a. fordi det i beslutningen står at de to totalfredete artene skulle benyttes som lokkefugler for jakt på andre arter. Videre hevdet naturvernorganisasjonene at den italienske lovgivningen fra 1992 (se over) gjør det vanskelig eller umulig å lage en nasjonal oversikt over unntaksjakt på truede arter. Det må være en nasjonal oppgave å lage unntak fra EUs fugledirektiv, siden regionene naturlig nok kun tar regionale hensyn. Avslutningsvis klaget organisasjonene over at det ikke var besluttet å innføre noen form for effektiv kontroll av jakten, noe EUs fugledirektiv krever for unntak. I realiteten kunne altså jegerne skyte så mye bjørkefink og bokfink som de ville, siden regionen Lombardia ikke hadde fastsatt et effektivt kontrollsystem for jakten.

EU-kommisjonen har fastsatt kriterier for hvordan jakt som unntak fra Fugledirektivet kan foregå. Blant annet skal det ikke høstes mer enn 1 prosent av den årlige dødeligheten til de berørte bestander. Antallet jaktbare bokfinker og bjørkefinker ble angitt til å være 360 000 og 32 000 av regionen Lombardia. Den årlige dødeligheten til de bokfinker og bjørkefinker som passerer gjennom Lombardia må da nødvendigvis være 36 millioner og 3,2 millioner. Dersom man antar at 30% av bestandene dør hvert år, skulle bestandene i Lombardia være på 120 millioner bokfinker og 10,7 millioner bjørkefinker. Slik er det naturligvis ikke i virkeligheten – de bestandene som passerer Lombardia hvert år er langt mindre enn dette og for øvrig ikke godt kvantifisert.

EU-domstolen har avgitt en rådgivende erklæring på den lovstridige jakten i Italia. Domstolen sier klart at selv med desentralisering til regional myndighet i en nasjon, så er det en nasjonal oppgave å sørge for at EUs lovverk blir overholdt. Det må ved unntaksjakt tas hensyn til de berørte arters bestandsnivå, deres reproduksjon og dødelighet. Det er definitivt ikke fulgt for tilfellet Lombardia. EU-domstolens rådgivende erklæring kan ikke betraktes som noe annet enn en massiv støtte til de naturvernorganisasjoner som i sin tid påklaget vedtaket.

Det er flere lærdommer fra dette italienske tilfellet som kan overføres til norske forhold. Den viktigste er vel kanskje at desentralisering av naturforvaltning til regionale og lokale myndigheter har sine skyggesider!

I følge Ringmerkaren 17 (2004) foreligger det for øvrig ikke gjenfunn av norskmerkede bokfinker i Italia. For bjørkefink er dette annerledes, da ti norskmerkede fugler er gjenfunnet i Italia. Ingen bokfinker og bjørkefinker merket i Italia er gjenfunnet i Norge.

EUs fugledirektiv

Fugledirektivet (Wild Birds Directive) til EU er fra 1979, og er den eldste naturvernlovgivningen i EU. Direktivet utgjør i praksis en omfattende beskyttelse for EUs ville fuglearter. En artsliste viser hvilke restriksjoner som gjelder for de enkelte fugleartene, og hvilke tiltak EU-landene skal gjennomføre. En komponent er habitatvern, og innebærer et krav overfor medlemslandene om å utpeke spesielle beskyttelsesområder (Special Protected Areas (SPAs)) for trekkfugler og andre sårbare fuglearter. En annen komponent er en rekke forbud mot aktiviteter som direkte truer fugler (som f.eks. bevisst ødeleggelse av reir og eggsamling), og aktiviteter som handel med levende og døde fugler (f.eks. regulering av kommersiell omsetning av jaktet fugl). En tredje komponent etablerer regler som begrenser antall arter som kan jaktes og i hvilke tidsrom det kan skje. Jakttider skal ikke omfatte perioder når fuglene er mest sårbare, som under vårtrekket og i hekketiden. For andre og tredje komponent kan medlemsland få dispensasjon, så sant strenge forutsetninger er oppfylt og hvis ingen andre tilfredsstillende løsninger er mulig.