Fuglekunnskap:

Høsten, først og fremst siste halvdel av september og første halvdel av oktober, betyr ferietid for mange fuglekikkere. Denne ferien betyr ikke familiekos og avslapping. Nei da, nå er det aktivitet som gjelder. Forblåste øyer og holmer langs den norske kysten oppsøkes av forventningsfulle hobbyornitologer i hopetall. Og hva er det som gjelder? Å finne fugler som ikke skal være her! Aller helst bør de være så langt unna sitt normale utbredelsesområde som mulig. Det er slikt det smaker fugl av!

En sjelden gang, kanskje en gang i året, dukker det opp arter som aldri før har blitt observert i Norge. Blant mange fuglekikkere i Norge er det akkurat slike opplevelser man er ute etter. Det beste er selvsagt å finne en slik bortkommen fugl selv, men for de fleste holder det lenge å bare få sett den. Denne høsten ga to nye tilskudd til den norske artslista, nemlig i form av en hvitpannevarsler Lanius nubicus og en svarthetteparula Dendroica striata.

Hvitpannevarsleren, som trolig var en ung hann, ble funnet på Utsira utenfor Haugesund 2. oktober. Fuglen skulle vise seg å være særdeles stabil på lokaliteten, og oppholdt seg i det samme området fram til 15. oktober. Til tross for den relativt korte avstanden til de nærmeste hekkeplassene i Hellas, er hvitpannevarsleren en meget sjelden art her nordvest i Europa. Den har blitt observert en gang i oktober i både Sverige og Finland på 80-tallet, mens det første funnet på de Britiske øyene var i oktober 2004. Hekkeområdene i de østre delene av Middelhavet blir forlatt i september til fordel for overvintringsområdene som ligger i den nordøstre delen av Afrika, sør for Sahara. Som en kuriositet kan det nevnes at Storbritannia faktisk fikk sitt andre funn av arten bare 14 dager etter fuglen på Utsira. Det var en ungfugl på Scilly-øyene, helt sørvest i England.

Nøyaktig en måned etter at hvitpannevarsleren ble funnet kunne Rogaland slå i bordet med en enda mer imponerende sak. Denne gangen var det storfint besøk fra Amerika som hadde inntatt en hekk ved Reveskogen på Jæren. Den nordamerikanske svarthetteparulaen er en av de aller mest hyppige parulaene (tidligere skogsangere) i Europa, og var av den grunn en ventet art i Norge. De fleste funnene i Europa stammer fra Storbritannia, Island og Frankrike. Foruten Norge ble arten faktisk påvist for første gang både i Danmark og på Azorene i høst. Svarthetteparulaen har en vid utbredelse i Nord-Amerika og finnes som hekkefugl i store deler av Kanada og Alaska. Den er en langdistansetrekker som blir karakterisert som en usedvanlig god flyger, og kan være på vingene i opptil 90 timer i strekk! De tøffeste fuglene mener man kan ha trekketapper på opptil 3500 kilometer. De lange etappene skyldes at mye av ruten om høsten ligger et godt stykke øst for USAs kyst, altså over havområder. Fuglene tilpasser sin opptreden i forhold til vindforholdene, som i sin tur er avgjørende for at de skal klare å gjennomføre kraftanstrengelsen. Denne trekkruten er nærmest unik for svarthetteparulaen, noe som kan forklare hvorfor den er den "vanligste" parulaen i Europa. Kommer de ut av kurs med vestavind i ryggen utenfor østkysten av Nord-Amerika er gjerne Europa neste stopp for de som overlever. Arten er nært knyttet til arter av gran innenfor hekkeområdet, og oppsøker helst denne type vegetasjon også på trekket. Mange av de europeiske funnene har blitt gjort i tilknytning til plantinger av granskog på ymse eksponerte lokaliteter. De foreligger to tidligere funn av parulaer i Norge, også de fra Rogaland. En myrteparula Dendroica coronata var på Utsira 8. oktober 1996, mens en ovnparula Seiurus aurocapillus var på Karmøy 25. til 27. oktober 2003. Årets fugl var noe mer medgjørlig i det at den holdt seg i samme område fram til 12. november, til mange sin store glede.

Kilder

• The Birds of North America online
• The Birds of the Western Palearctic Volume VII