Fuglekunnskap:

De nordligste delene av Norge byr på naturopplevelser man ikke kan finne noen andre steder i kongeriket. For syvende år på rad satte derfor min bror Knut og jeg kursen nordover i begynnelsen av juni. Blant hovedmålene for besøket var en fortsettelse av vår kartlegging av fjellfugler, med særlig fokus på rødlisteartene brushane og bergand, et prosjekt som vi i år hadde fått støtte til fra BirdLife Norges kartleggingsmidler. Etter elleve dager på Varangerhalvøya og Nordkinn var nærmere 1400 brushaner registrert, og rekken med fantastiske natur- og fugleopplevelser var nesten like lang. Vi hadde allerede, som vi gjør hvert år, konkludert med at dette var vår beste tur til Finnmark noensinne. Den siste natta planla vi derfor å tilbringe i rolig tempo i Pasvik som en avslappende avslutning av turen.

Allerede første stopp resulterte i en lappsanger; en av Pasviks mest ikoniske arter. Neste stopp ved Utnes produserte en lokalt langt mer uvanlig art i form av sivhauk. Mens vi kikket på denne og et assortert utvalg ender og lommer på Svanevannet ble vi var en lyd som minnet om en fjern perleugle. Syngende perleugle er ikke dagligdags i Pasvik i midten av juni, særlig ikke høyt oppe på den lyse himmelen der lyden virket å komme fra. Lydsjekk mot Gyldendals-appen var heller ikke en fulltreffer verken for perle- eller haukugle.

Etter ytterligere et par strofer begynte hjernecellene å røre på seg. Hadde jeg ikke lest på nett at det hadde vært en spillende indianerbekkasin et sted i Finland i mai? Og hadde ikke den arten en fluktlek der lyden kunne minne om en fjern ugle? Etter litt kluss med russisk nettverk og uten å si noe til Knut fikk jeg spilt opp lyden av indianerbekkasin fra mobilen. Hans umiddelbare reaksjon var «Der er den, hva er det?». Uten å røpe noe hevet jeg kikkerten i retningen vi hadde hørt lyden fra og så en fjern bekkasin i karakteristisk stup, hvorpå vi begge et par sekunder senere igjen hørte den hukrende lyden jeg akkurat hadde spilt opp fra mobilen. Vantro kunne jeg konstatere «Det er en bekkasin og jeg tror det er indianer!».

En rask kalkulasjon av lydhastighet i natteluft over stilleflytende Pasvikelv tilsa at en forflytning mot Svanhovd var nødvendig for å sikre avgjørende bevis. Første stoppested var imidlertid allerede okkupert av det som må være verdens mest høylytte ringdue, videre forflytning til NIBIO var derfor nødvendig for å kunne høre noe som helst. Vel fremme der var vi knapt ute av bilen før bekkasinen kom stupende ned fra himmelen over oss med klar og umiskjennelig lyd. Vel vitende om at indianerbekkasin utseendemessig er nærmest umulig å skille fra enkeltbekkasin, ble lyd- og videoopptak raskt sikret med mobilen før vi turte, om enn ikke å slippe jubelen løs, så i hvert fall smilende konstatere at vi hadde funnet en ny art for Norge. Etter hvert ble lydbildet av de vanligere artene og den konstant spillende bekkasinen også akkompagnert av en syngende lappsanger. Da var det ikke noen tvil, Pasvik-magien lever i beste velgående. Og for en avslutning det ble på tolv fantastiske dager i Øst-Finnmark!

To strofer av indianerbekkasinens spillflukt høres her blant de vanligere artene. Opptak: Tor Olsen.  

PS: I ettertid fant vi ut at den allerede nevnte indianerbekkasinen fra Finland var hørt helt til 9. juni, og at den hadde holdt seg ved Inari lengst nordøst i landet. Det er ikke usannsynlig at det var samme fugl som hadde flyttet seg til Svanhovd om lag 12 mil lenger mot nordøst.

PPS: Navnet indianerbekkasin er i utakt med dagens omtale av amerikanske urfolk og trolig modent for endring, noe som blir vurdert av BirdLife Norges navnekomité (NNKF). Med tanke på det vanvittige presset vi ser for nedbygging av uberørt natur i Finnmark og resten av landet passer det derfor godt å avslutte med et sitat tillagt lederen for duwamish- og suquamish-stammene:

«Ikke før det siste treet har dødd, ikke før den siste elva er forgiftet og den siste fisken er fanget vil vi innse at vi ikke kan spise penger.» 

- høvding Seattle