Fuglekunnskap:

Begge mine første møter med krattspurv har vært på Utsira. Første gang jeg hørte om denne østsibirske arten var da jeg bladde i boka Birds new to Britain and Ireland av J. T. R. Sharrock og P. J. Grant, i Skjeldehuset på Utsira for over 30 år siden. Her var det en artikkel om at arten var funnet på Fair Isle på Shetland i september 1976. Kunne den dukke opp der, kunne den selvsagt dukke opp på Utsira også! Etter dette har sivspurver blitt sjekket regelmessig i over tre tiår, men det er først og fremst om høsten at arten har vært i tankene. Nå var radaren mer innstilt på drømmefugler fra sørlige strøk.

Med både feriehus og hjertet trygt plassert på Utsira, er det lett å legge planer for langhelgene i trekksesongen, særlig når man i tillegg har en kone som deler lidenskapen. I år ordnet det seg slik at det var mulig å være der sammenhengende fra 16. mai og helt frem til og med mandag 22. Mandagen var en bonusdag der jeg egentlig skulle vært fysisk på jobb, men jeg fikk forhandlet frem en løsning på møteplattformen Teams. Utsira varter alltid opp med noen godsaker på denne tiden av året, men kombinasjonen av nordavind de første dagene og så flere dager med tett tåke gjorde at utbyttet de første dagene nok var lavere enn det man kunne håpe på. Selv var jeg ganske fornøyd med en flott pirol i nettet, trekkende gulnebblommer og en flyktig observasjon av en amursvale. De fleste tilreisende fuglefolkene var nok likevel skuffet, og kombinasjonen av tåke, lite fugl, spennende fugler andre steder og det faktum at langhelgen gikk mot slutten gjorde at Utsira var i ferd med å bli tømt for tilreisende fuglefolk allerede før langhelgen var slutt.

Søndag 21. mai lettet tåken på formiddagen. På Sirafjorden trakk flere hundre ringgjess, og årets første syngende rosenfink bar bud om at i hvert fall noen nye fugler hadde ankommet. Med fri på mandagen hadde jeg bedre tid enn jeg normalt ville hatt til å tråle øya, og ved granplantingen på Austrheim stiftet jeg bekjentskap med en ytterst fotogen voksen rosenfink-hann som jeg la ut på varslingstjenesten Bombevarsel for Utsira. Etter å ha brukt litt tid på å fotografere denne, bevegde jeg meg i retning vindmøllene. Jeg bestemte meg for å undersøke om det fremdeles var trekkaktivitet på fjorden og satte meg til med teleskopet. Utbyttet var imidlertid magert, så jeg pakket sammen utstyret og gikk mot bilen. På veien gikk jeg nedom en liten grusvei som ble anlagt da vindmøllene ble bygget. Langs denne veien er det ofte forbausende mye fugl, her har det vært blant annet både svarthodespurv og dvergspurv de siste årene. Plutselig, mens jeg ante fred og ingen fare, skremte jeg opp en småfugl like foran meg. Den landet på berget like sør for vindmøllene, og med den ene hånden jeg hadde fri fikk jeg løftet kikkerten og sett en liten buskspurv av «sivspurv-typen» med en stor, hvit overgump og et påfallende lyst, nesten svart/hvitt-inntrykk uten synlige rødbruntoner. Fuglen satt imidlertid i ro i kun noen få sekunder før den fløy flere ti-talls meter vestover for tilsynelatende å lande på andre siden av grusveien. Krattspurv-følelsen var der umiddelbart, selv om dette var en utfarget hann og på «feil årstid».

Teleskopet ble lagt på bakken, og jeg bevegde meg raskt, men forsiktig, i den retningen fuglen hadde flydd. Der fant jeg intet. Ei heller i nærheten. Jeg kjente på en stigende frustrasjon. Det jeg hadde sett passet klart best på krattspurv, men opplagt måtte en slik fugl sees bedre. Jeg visste at det fantes flere underarter av sivspurv og avvikende sivspurver hadde jeg selv sett flere ganger tidligere, men kunne virkelig noe annet enn en ekte krattspurv se så ekstrem ut? Etter litt fortvilet tråkking, befant jeg meg nok en gang omtrent der jeg skremte den opp for første gang, og der, der var fuglen på plass igjen, denne gangen adskillig mer samarbeidsvillig. Nå var også jeg beredt. Fuglen landet på en pall og satt der urørlig i flere sekunder mens jeg fyrte av en serie med bilder med 600-millimeteren. Så lettet den og landet like i nærheten. Med skjelvende hender hentet jeg frem bildene på skjermen på kameraet og zoomet inn. Jeg likte det jeg så, for her fant jeg den ene krattspurv-karakteren etter den andre. Jeg skal ikke legge skjul på at det kom opptil flere ukontrollerte, men akk så dempete, gledesutbrudd i det øyeblikket!

Imens hadde fuglen spasert ut på grusveien, og det var her observatør nummer to fikk se den. For mens jeg gjenfant krattspurven, hadde Utsiras fugleinteresserte kjøpmann, Kjetil Klovning, ankommet området for å lete etter rosenfinken. Her påtraff han meg ivrig bøyd over kameraet og med en liten fugl hoppende på veien mellom han og meg. «Ka ser du?», spurte han. Jeg turte ikke svare der jeg sto, av frykt for å skremme fuglen, men etter en liten taktisk manøver, fikk jeg fortalt at jeg mente jeg hadde en ny art for landet, og at fuglen på veien mellom oss var den aktuelle fuglen! En rask sjekk på mobilen fjernet den siste rest av programforpliktet tvil, og melding ble lagt ut på Bombevarsel for Utsira og på Bird Alarm, mens Kjetil, som er legemliggjøringen av hjelpsomhet, satte seg i bilen for å hente min kone og Geir Mobakken. Snart var det så smått folksomt ved den lille grusveien. Og fuglen skuffet ingen! Den gikk rolig og næringssøkte i herlig, lav kveldssol da vi forlot stedet.

Oppdagelsen av slike fugler fører jo gjerne til vidtgående konsekvenser over det ganske land, så også i dette tilfellet. Det var hektisk aktivitet på telefonen denne kvelden. Ville fuglen være på plass når første båt ankom Utsira neste morgen? Værmeldingen lovte tåke, men i stedet var det stille og stjerneklart denne natten. Altså utmerket trekkvær. Jeg var på plass på fuglens favorittsted litt før første båt la fra kai i Haugesund, og budskapet jeg måtte sende inn var dystert: ingen krattspurv var å se. En runde i nærområdet var like resultatløst. Resultatet var egentlig som ventet, men for sikkerhets skyld undersøkte jeg favorittplassen EN gang til. Og der var den! Det var herlig å kunne sende inn en ny og positiv oppdatering til ferjekøen og å kunne se så 28 glade og forventningsfulle fuglekikkere på kaien på Utsira en drøy time senere. Og fuglen oppførte seg eksemplarisk og var trofast mot et lite område helt frem til kvelden tirsdag 23. mai. Etter dette ble den ikke sett igjen. Det er vanskelig å ha kontroll på hvor mange observatører som fikk den meg seg, men jeg vil tro at det dreier seg om minst 60. Dermed utløste krattspurven den største reiseaktiviteten noensinne for en vårfugl på Utsira.

Krattspurven er en slektning av vår egen sivspurv. En hann skiller seg fra sivspurv hann blant annet på et fullstendig fravær av rødbrunt i vingen, en stor, hvit overgump, tilnærmet rent hvit underside og en svak gultone i nakken. De små dekkerne på oversiden av vingen er dessuten grålige. Denne karakteren kan være vanskelig å se i felt. Den er også tydelig mindre enn sivspurv og har spinklere nebb, der overnebbet er flatere, mer som hos dvergspurv. På svensk kalles den dvärgsävsparv, noe som er et talende navn. Ungfugler om høsten er vanskeligere å plukke ut fra en sivspurv, men en lys, nesten ustreket, underside, mindre rødbrunt i vingen og rosa base på undernebb vil nok være de første karakterene man stusser på, ved siden av eventuell lyd. Lyden skiller seg nemlig klart fra sivspurv, men Utsira-fuglen var taus.

Arten hekker i de østlige delene av Russland og overvintrer i Kina og Korea. Den er en svært sjelden gjest i Vest-Europa. Corso (2018) nevner fire funn fra Storbritannia, samt to funn fra Italia og enkeltfunn i Belarus, Portugal og Sverige. Høstfugler fra september og oktober dominerer funnbildet i NV-Europa, men det er også gjort vinterfunn i Italia og Portugal og vårfunn i Belarus og til havs i britisk sektor. Man kan jo bare spekulere i hvilken reiserute som Utsirafuglen har fulgt, men dominansen av høstfunn og det faktum at det store flertallet av ekstreme østlige spurvefugler sees i Vest-Europa om høsten, gjør at jeg regner det som trolig at fuglen ankom Vest-Europa i fjor høst og har overvintret med europeiske trekkfugler. Det betyr i så fall at fuglen nå var på vei nordover til en potensiell hekkeplass. Mest sannsynlig vil den da trekke til samme breddegrad som den normalt skulle reist til i Øst-Asia. Det betyr at den vil tilbringe vår og sommer et sted i det nordlige Skandinavia. Om den overlever sommeren, er det vel sannsynlig at den er på tur sørover igjen langs de samme rutene til høsten. Mer sannsynlig er det vel likevel å treffe en artsfrende i ungfugldrakt. Det er mange eksempler på at nye funn av sjeldne fugler har kommet hakk i hæl etter førstefunnene når folks oppmerksomhet er økt, og krattspurven er jo en art som krever litt oppmerksomhet for å bli oppdaget.

Takk til Geir Mobakken som gjorde meg oppmerksom på artikkelen i Dutch Birding.

Referanser

Corso, A., Janni, O., Vigano, M., Finati, R. & MISC 2018. Pallas’s Reed Bunting at Linosa, Italy in October 2017 with remarks on identification pitfalls of juvenile plumage. Dutch Birding 40: 389-400.
Sharrock, J. T. R. & Grant. P. J. 1982. Birds new to Britain and Ireland. T & AD Poyser Ltd. 280 s.