Fuglekunnskap:

Tidligere undersøkelser

Øyvind Spjøtvoll publiserte i 1970 en artikkel i Sterna om fjellerkas utbredelse og forplantningsbiologi i Rondane- og Dovrefjellsområdet, nærmere bestemt nord og sør for Grimsdalen. Han rapporterte høyden for alle territorier han fant. Feltarbeidet ble særlig gjort i 1969. Rolf S. Svendsen gjorde undersøkelser av fjellerkas hekkeutbredelse i fjellområder på nordsiden av Einunndalen i Folldal i 1989 og særlig i 1992. Han registrerte også høyden til alle territoriene han fant. Når man skal undersøke effektene av klimaendringer er slike eldre undersøkelser gull verdt, og gir mulighet for å vurdere langtidsendringer.

Undersøkelser i 2022

Undersøkelsene til Spjøtvoll og Svendsen inspirerte oss til å undersøke hvordan fjellerkas utbredelse i disse fjellområdene har endret seg, og spesielt til å se på endringer i høyden. Vi undersøkte alle fjellpartiene som Spjøtvoll og Svendsen hadde undersøkt, og disse undersøkelsene ble også en del av to masteroppgaver som omfattet utbredelse, habitatvalg og bestandsendringer hos både fjellerke og boltit i større områder av Dovrefjell.

Endringer 1969–2022

Våre resultater er rapportert i en fersk artikkel i Ornis Norvegica. Vi fant at i områdene omkring Grimsdalen hadde høyden til fjellerketerritoriene endret seg fra gjennomsnittlig 1329 moh. i 1969 til 1426 moh. i 2022. I fjellområdene ved Einunndalen hadde høyden endret seg fra i snitt 1339 moh. i 1992 til 1415 moh. i 2022. Samlet sett innebærer dette i gjennomsnitt en økning på 2,2 m per år. Det høyestliggende territoriet var tidligere på 1450 moh., mens i 2022 var det på 1570 moh. En videre økning i høyden til utbredelsen av fjellerke blir fort problematisk, for i studieområdene er de aller høyeste toppene omkring 1600–1700 moh., og mange gode lokaliteter har en makshøyde på 1400–1500 moh.

Konklusjoner

Våre funn er i samsvar med tidligere studier i Skandinavia og Alpene. I en undersøkelse fra Skandinavia i 2022 fant Couet mfl. at i lavalpine områder og i bjørkebeltet har flere småfugler (særlig blåstrupe, steinskvett og gråsisik) i snitt beveget seg oppover med en hastighet på 0,9 m per år. I Alpene har fjellrype også beveget seg oppover med noen meter per år i snitt, og lignende endringer er også observert for andre arter andre steder i verden. Flere studier tyder også på at endringene skjer raskere for fjellfugler enn for fugler i lavlandet. Hvis klimaendringene fortsetter er det derfor all grunn til å være bekymret for hva som kommer til å skje med våre fjellfugler. De artene som er mest utsatt er de som lever høyest til fjells, og i Norge er det spesielt fjellerke, boltit, fjellrype og snøspurv.