Fuglekunnskap:

Det er rart med bomber. Man leter og leter, ukevis i strekk, i beste bombetid på superlokaliteter, uten å se snurten av en sjeldenhet. Man leser seg opp, konsentrerer seg i felt, og lurer på hva i all verden man gjør galt siden man ikke finner noe?

Og så plutselig en dag sitter den foran deg. Kanskje etter minimalt med innsats. Som om det var det mest naturlige i verden. Det var det som skjedde fredag 28. oktober i Øygarden, Vestland.

For mitt vedkommende hadde det vært en høst med minimalt med fuglekikking. Hele første del av oktober gikk med til jobb og forpliktelser. Men denne fredagen hadde jeg fri før helgevakt på sykehuset. Tankene kretset rundt en pågående invasjon av gråseiler, men regn og tett tåke gjorde at jeg måtte slå fra meg den arten.

Jeg bestemte meg for å kjøre til Sele for å sjekke ut hagen til Egil Sæle. Han har over flere år bygget opp en fantastisk biotop med blanding av lyng og store busker. Det var rikelig med rødstruper og trost i hagen, og i det milde regnværet var de veldig samarbeidsvillige og hoppet rundt på bakken. Jeg gikk forsiktig inn. Rett foran meg smatt det en liten fugl ut av vegetasjonen, fløy som en strek over stien, og slo inn lavt i en annen busk. Jeg antok at det var en gjerdesmett, og huket meg ned for å prøve å se den blant greinene. Jeg var veldig nærme, så jeg måtte passe på at bevegelsene mine ikke skremte fuglen. Jeg så ingen bevegelser med det blotte øyet, og løftet kikkerten for å prøve å finne den igjen. Booom! Der satt den helt åpent, på nært hold, med ansiktet rett mot meg: En fugl jeg har sett bilde av utallige ganger fra Asorene, Island, Irland og England. En knall gul strupe, brunt hode og svarte «ørevarmere». Common Yellowthroat sa hjernen min nøkternt. «Og det er en hann!». Følelsene rakk liksom ikke å koble seg på; Artsbestemmelsen gikk så fort fordi fuglen var så slående. Forsiktig lirket jeg opp kameraet fra skulderen og prøvde å ikke skremme fuglen med bevegelsene mine. Jeg fant fuglen midt i søkeren, så at autofokusen låste riktig, trykket av, og hørte klikk ---- lang pause --- klikk. Faen. Altfor lang lukkertid. Skrudde og skrudde. Jeg kunne se fuglen hoppe åpent i kamerasøkeren. Nye bilder. Klikk --- litt kortere pause --- klikk. Skrudde igjen. Fuglen beveget seg bakover i busken. Klikk-klikk-klikk-klikk uten pauser. Og vipps var fuglen borte. Det hele var over på 20 sekunder.

Jeg åpnet bildene på kameraskjermen og ba en stille bønn om at det skulle være noen brukbare dokumentasjonsbilder der. De første bildene var ubrukelige, men så kom et herlig uskarpt bilde som utvilsomt viste en hann nordgulstrupe. Og litt lenger ute i serien lå det et par bilder som også var ganske brukbare. Et godt dokumentert norgesgull!

Jeg formidlet nyheten til de nærmeste fuglekikkerne, og brukte et par timer på å få tak i grunneieren. Så ble nyheten om en ny amerikansk parula for Norge offentliggjort! I Hordaland/Vestland har vi de siste årene hatt fokus på å holde avstand til sjeldne fugler, og unngå at fotografer går nærmere og nærmere. På den måten skal sjeldenheten kunne søke næring i fred uten å bli forstyrret. Dette er nedfelt i etikkreglene til «Band» varslingssystemet i Hordaland. Det ble understreket i meldingen som gikk ut. Resultatet ble et flott og disiplinert «rykk» i løpet av helgen. Fuglen viste seg å være veldig kryptisk, men ble sett på lørdagen av de fleste tilreisende.

Dette var første funn av nordgulstrupe i Norge, og det 20. funn i Europa utenfor Asorene. Nordgulstrupen blir den sjette parulaen som er funnet i Norge, etter myrteparula, ovnparula, svarthetteparula, brunkinnparula og klatreparula. Følgende funn foreligger fra tidligere i Europa utenfor Asorene: Island 5, Storbritannia 10, Irland 2, Portugal 1 og Spania 1.

Denne artikkelen ble først publisert i Vår Fuglefauna 4–2022.