Fuglekunnskap:

Onsdag 23. september kom jeg meg raskt ut i felt etter jobb – sterkt motivert av de fire bildene som Bjørn Mo nylig hadde sendt meg. De viste alle en brunkinnparula som Bjørn nettopp hadde fanget som ny art for landet på Utsira. Her var det om å gjøre å komme seg ut i felt for å finne noe selv!

Turen gikk til Grødalandskogen, Hå på Jæren. Dette er et sted jeg besøker mindre og mindre. Det har blitt et populært sted de siste årene, og jeg liker meg best der det er «upløyd mark». Det var ikke noe folk i skogen ved ankomst, og jeg bestemte meg raskt for hvor jeg ville gå for å lete etter fugler. Da jeg nærmet meg hovedinngangen gikk jeg til høyre over en liten trebro for så å gå noen hundre meter inn i granskogen. Der er det et sted hvor jeg tidligere har sett en art jeg ikke tør nevne navnet på, siden jeg ikke fikk dokumentert fuglen. Jeg har imidlertid sett mange andre bra arter på akkurat dette stedet i skogen. Etter kort tid la jeg merke til tre fugler nesten like over hodet på meg, i et løvtre som vokser langs en tett buskrekke. To av dem var fuglekonger. Den siste var en klatreparula!

Adrenalinet var merkbart, og jeg hadde nærmest følelsen av å snart skulle foreta et strikkhopp! Jeg gnidde meg i øynene, pusset kikkerten og så opp en gang til. Fortsatt var det to fuglekonger og en klatreparula der! Fokuset ble umiddelbart krystallklart: Dokumentasjon! Jeg hev opp kameraet og begynte bare å trykke i starten. Så begynte jeg å tenke litt mer klart. Konsentrasjon! Etterhvert ble jeg mer sikker på at jeg faktisk hadde fuglen i fokus før avløseren ble trykket ned. Det skulle vise seg å være et godt valg med konsentrasjonsbiten. Det ble tatt ca. 150 bilder, og det er kun de siste i denne serien som viser godt nok at det er en klatreparula.

Det var gledelig å konstatere at jeg hadde lyktes med å dokumentere Norges første klatreparula. Et bredere smil fantes ikke i mils omkrets! Andre ornitologer ble varslet om funnet. Jeg vurderte om jeg skulle følge med fuglens bevegelser i skogen, eller om jeg skulle gå bort til boden som kunne fungere som et møtested for tilreisende ornitologer. Det kom etter hvert langt flere fuglefolk enn hva jeg hadde forventet, men desverre var det nok ikke mange andre som fikk se fuglen. Personlig kan jeg ikke si med sikkerhet at jeg så klatreparulaen etter at bildene ble tatt.

Drømmeart?

Arten klatreparula (Black-and-white Warbler, Mniotilta varia) har aldri vært en drømmeart eller et drømmefunn for meg. Jeg har hatt én drømmeart – det er fuglekongesanger. Den har jeg sett og funnet flere ganger selv allerede.

Årsaken til at jeg var klar over det var en art som heter klatreparula var fra min første tur til Utsira. Det første en ser på veggen når en kommer inn i merkebua er en svær plakat av en særpreget art med navnet klatreparula. Det er umulig å unngå å se den der og også legge merke til hvor spesiell arten faktisk er. Jeg har i ettertid sett den har vært et sted i Gyldendals store fugleguide, men har aldri lest mer om arten. Inntrykket jeg fikk på Utsira den gangen var godt nok for å bestemme den i felt.