Fuglekunnskap:

Med sin lange historie og imponerende artsliste er Utsira regnet som «bombeøyen» over alle øyer i Norge, blant annet på grunn av flere funn av nordamerikanske småfugler. I de senere årene har imidlertid konkurransen tatt seg opp, og flere andre «nyoppdagede» bombeøyer har slått til med mange gode arter, inkludert amerikanere! Men på Utsira har det dessverre vært «yankee-tørke» i 20 år. Dette endret seg heldigvis i fjor da en rødøyevireo og brunkinnskogtrost var på øya samtidig – to meget gode arter i norsk sammenheng! Men ser man på Europa og inkluderer Asorene blekner disse funnene. Med over 450 funn av rødøyevireo og over 80 funn av brunkinnskogtrost er dette årlige og forventede arter i Europa. Med kun tre tidligere funn i Europa, er brunkinnparulaen av et annet kaliber!

I forkant av begivenheten (eller begivenhetene ref. klatreparula i Grødaland, se egen nettsak) hadde et spennende værsystem forlatt Amerika. Jeg befant meg på Utsira, og flere hintet til meg at det var potensiale for at været kunne dra med seg noe. To brunkinnskogtroster i Skottland gjorde at jeg kjørte ren lyd av brunkinnskogtrost på ett av anleggene hver natt fra og med kvelden 17. september. Selv fikk jeg ikke med meg fjorårets skogtrost og var derfor sugen på å få denne arten. Den 23. september bød på kraftig vind fra sørvest og mye regn – ikke helt ulikt værforholdene i 2019 da rødøyevireoen og brunkinnskogtrosten dukket opp på Utsira. Ved ankomst merkeskogen la jeg merke til at fyrlykten lyste spesielt mye opp denne morgenen. Tanken om en yankee streifet meg, og det syltynne håpet om en fugl fra den andre siden av Atlanteren bidro til motivasjon for å stå opp tidlig og sette opp nettene i regn. De fem foregående dagene hadde det stadig blitt færre og færre fugler, og jeg regnet med at dette ble den sjette i rekka. Håpet om sjeldenheten forsvant fort og lenge så det ut til å bli nok en dag uten de store høydepunktene. Én fugl endret alt!

Klokken 10.30 var jeg akkurat ferdig med å merke en munk og to gjerdesmett fra runden. Jeg planla å ta meg en liten tur for å se etter fugler i noen hager. Men før jeg gikk, tok jeg en rask titt i nettene, for å konstatere at de var tomme. Da fikk jeg øye på en fugl i nettet som jeg ville ta først. I starten minnet fuglen litt om grønnsisik, men i det jeg nærmet meg gikk pulsen opp fordi det var flere ting som skurret. Da jeg nesten var borte ved fuglen innså jeg at dette var noe «sykt» – det lignet faktisk en parula! Dette medførte at blodet startet å pumpe heftig! Alle mulige tanker begynte å strømme på. Det må definitivt være en av de heftigste «jeg drømmer, klyp meg i armen-opplevelsene» jeg noen gang har erfart. Da jeg kom helt bort, konstaterte jeg at det var en parula, men verken myrteparula eller svarthetteparula. Jeg kunne heller ikke huske å ha sett en slik fugl avtegnet i Gyldendals store fugleguide. «Dette må være en ekstremt sjelden parula» var dermed min tanke! Fuglen hang på andre side av nettet, og da jeg skulle gå under nettet for å komme til motsatt side, innså jeg hvor mye jeg skalv i knærne. Beina holdt på å gi etter. På grunn av svært skjelvende hender, tok det også uvanlig lang tid å plukke ut en så medgjørlig fugl. Egentlig var det bare å løfte den ut av nettet. Mens jeg plukket fuglen, kjente jeg meg litt susen. Tanken om hva som ville skje dersom jeg svimte av, kom også. Derfor fyrte jeg av litt bilder med mobilen umiddelbart etter at jeg plukket fuglen, slik at den i det minste var dokumentert. For å få fortgang i prosessen, både med artsbestemmelse, og å få samlet folk på øya, la jeg umiddelbart ut et par av bildene jeg hadde tatt på «Band» for Utsira med kommentaren: «Aner ikke hva det er. Men har heftig puls og skjelver.» Kommentarer og gratulasjoner strømmet raskt på, og flere skrev at dette var en brunkinnparula (Cape May Warbler, Setophaga tigrina). Det ble også konstatert gjennom sjekk i litteratur i ringmerkingsbua. Etter en rask fotoseanse ble den sluppet. Brunkinnparulaen ble senere på dagen gjenfunnet sør på øya hvor den holdt seg frem til 26. september. Den siste dagen, var fuglen svært aktiv i godt og varmt vær. Med stjerneklar himmel påfølgende natt, var det ingen overraskelse at den hadde trukket videre, slik mye annet på øya også hadde gjort.

Det bør nevnes at 2020 er det andre året i en prøveperiode med lys i fyret på Utsira: Begge årene har det kommet amerikanske småfugler til øya. De tidligere amerikanerne har også blitt sett mens det har vært lys på fyret, mens det i tørkeperioden har vært mange år uten lys. Dette er gjenstand for mye diskusjon, meninger og undring på øya. Til slutt vil jeg takke Utsira fuglestasjon for å få lov til å merke i skogen! Det settes pris på.