Fuglekunnskap:

Jomfruland i Kragerø kommune i Telemark er en viden kjent fugleøy langs skagerakskysten, der den danner en fin ledelinje for fugler på trekk. Mandag morgen den 8. juni like før kl. 7 ble den andre runden tatt for å sjekke mistnettene, etter en tom førsterunde. I de aller nordligste nettene, som ligger bare noen titalls meter inn for havet, hang det en liten gulgrønn sanger i det ene nettet. Ikke noe uvanlig med det, all den tid vi fanger et firesifret antall løvsanger i løpet av året. Men – denne hadde vingebånd! En bladsanger med vingebånd indikerer gjerne en østlig art, og det gjaldt definitivt også denne. Men det ble umiddelbart konkludert med at denne måtte være en østsanger, som er en nesten årlig gjest til Jomfruland i starten av juni. Men. Den var da voldsomt gul under til en østsanger å være?! Tankene til noe mer eksotisk ble lansert. Kunne det være noe helt eksepsjonelt? Det ble ringt til Bjørn Inge Kjellemyr som bor i Brevikstrand, en knapt kvarter lang båttur nord for Jomfruland. Han kjørte raskt ut til øya, og kom for å se på fuglen.

Som nevnt hadde fuglen et tydelig vingebånd på stordekkerne, noe som utelukker alle de vestlige artene innenfor bladsangerslekten (Phylloscopus-slekten). Østsanger er da den mest sannsynlige kandidaten. Men denne arten er heller litt blass i fargene, med en dempet grågrønn overside, og en skittenhvit eller lyst grå underside. Videre er øyenbrynstripen beigeaktig eller skittenhvit, i beste fall kun svakt gul. Videre går gjerne øyenbrynstripen helt fram til neseborene hos østsanger, mens på vår fugl stoppet det (eller «ebbet ut») et lite stykke før neseborene. Videre var vår fugl mye friskere grønn over, og kraftig gul under, nesten som en bøksanger når det kommer til hodetegninger. Hele undersiden var kraftig gul, mer som løvsanger i fersk drakt. Dette gjaldt også øyenbrynstripen – den var kraftig gul. Nebbet var langt og relativt kraftig, i motsetning til østsanger som skal ha et kortere og spinklere nebb. Overnebbet var mørkt, og undernebbet oransje til rosa-aktig, alt etter lysforholdene, og antydning til mørkere spiss på undernebbet. Den beste og kanskje mest diagnostiske karakteren vi noterte, var gul halv øyering på undersiden av øyet, noe som er typisk for einersanger. Vingebåndet var gulhvitt, og det var antydning til et andre vingebånd på mellomdekkerne (som også østsanger KAN ha). Vi konkluderte med at fuglen var en einersanger (Phylloscopus nitidus), som aldri før hadde blitt registrert i Norge!

En rekke funn av einersanger har blitt gjort i Nord-Europa denne sommeren, bl.a. i Danmark, Nederland og Storbritannia. For sikkerhets skyld så ble det tatt en DNA-prøve av fuglen, som ble sendt til Universitetet i Aberdeen i Skottland for analyse. I slutten av juli kom det svar fra Martin Collinson om at fuglen utvilsomt var en einersanger, og at sekvensen med DNA viste 99,5 % samsvar med arten.

Einersanger har sin utbredelse fra Tyrkia i vest, via et relativt smalt belte nordøstover mot Kaukasus, og derfra videre sørøstover i Iran til Afghanistan. Overvintringsområdet ligger i det sørlige India og Sri Lanka.

Det kommer en mer omfattende artikkel om funnet i Vår Fuglefauna 3-2020 (medio september).