Fuglekunnskap:

Landskapet i IBAet er flatt eller svakt kupert, og for det meste dekket av boreal barskog i sør. Barskogen i Pasvik regnes som den vestligste delen av den sibirske taigaen, som gradvis går over til bjørkeskog lenger nord. Skogen avbrytes her og der av store, fuktige myrer og tallrike små vann. Den store Pasvikelva skiller Norge fra Russland, og er et viktig område for vannfugler gjennom hele sommerhalvåret.

En smak av Sibir

Pasvik har lenge hatt en tiltrekningskraft på den fugleinteresserte. Den kjente ornitologen Hans Thomas Lange Schaaning bodde ved Noatun, som er en odde i det fuglerike Fjærvannet. I boka ”Jægerliv nordpaa” (1916) skriver han vakkert om sitt liv i ødemarka: ” I Edda kveder Skade om Noatun: Ikke kunne jeg sove ved sjøens bredd for fuglenes larm. Meg vekker hver morgen svanenes skrik. Etter dette kunne guden Njårds bolig like godt ha ligget ved Rensvann i Øvre Pasvik som i Åsgård. Skjønnere plass for en gudebolig skal der letes lenge etter, og svanene, disse prektige sagafugler med sin blendende fjærham og den vidttonende sang, vil man heller ikke søke forgjeves etter”.

Artsutvalget i IBAet inkluderer hele 17 arter tilknyttet det boreale biomet (boreal barskog eller taiga er ett av de store biomene på landjorda), hvorav 15 regnes som årlige hekkefugler. Dette er i tillegg landets viktigste hekkeområde for lappfiskand og dvergmåke. Trane, kvartbekkasin, fjellmyrløper og lavskrike er blant artene du vil kunne se i Pasvik, sammen med haukugle, sidensvans, konglebit og lappmeis. Pasviks klima og beliggenhet gjør at et besøk om sommeren kan avdekke flere østlige arter. Blant annet hekker lappugle i gode smågnagerår. Blåstjert er også registert hekkende i Pasvik. Listen over andre sjeldne arter som er observert i området er lang, og inkluderer blant annet tereksnipe, amursvale og svarthodespurv.

Pasvik har også en liten stamme med bjørn. Ikke få fuglekikkere har stiftet bekjentskap med "bamse brakar" nettopp i Pasvik. 

IBA "på grensen"

Den innerste og sørligste delen av IBAet er vernet som Øvre Pasvik nasjonalpark og landskapsvernområde. Nasjonalparken grenser mot det finske verneområdet "Vätsäri ødemarksområde" i vest, og mot Øvre Pasvik landskapsvernområde i øst, som strekker seg langs den norsk-russiske grensa til nord for Hestfossdammen. Her «avløses» det av Pasvik naturreservat, som strekker seg nord til Jordanfossen i Pasvikelva. Pasvik naturreservat grenser i sin tur mot det russiske naturreservatet "Pasvik Zapovednik". Dette naturreservatet dekker mye av elvestrekningen av Pasvikelva helt nord til Svanvatn, sør for Svanhovd. 

Påvirkningsfaktorer

En del hogst og nyplanting av skog foregår i Pasvik, hovedsakelig i IBAets nordlige deler. Pasvikelva er regulert, noe som påvirker vannstanden spesielt sør for Jordanfoss. Dette har innvirkning på elvas verdi for våtmarksarter, og er trolig en medvirkende faktor til gjengroing i vassdraget. Ca. 3000 tamrein benytter Øvre Pasvik som vinterbeite fra november til april. Snøskuter brukes til oppsyn og gjeting, men det foregår i stor grad langs faste traséer. Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) har hovedansvaret for oppsyn langs grensa mot Russland, og patruljerer langs grensa til fots, med beltevogn, snøskuter, motorbåt eller andre motoriserte fremkomstmidler. En rekke bygninger og installasjoner benyttes i forbindelse med oppsynet. Friluftsliv og turisme utgjør en viss forstyrrelse mot faunen i området, både i form av generell ferdsel, jakt og fiske. Denne ferdselen medfører nok en viss fare for fauna- og miljøkriminalitet.

Bli IBA-vokter!