Fuglekunnskap:

Det er ikke hverdagskost for ornitologer å oppdage en fugleart som aldri før er registrert i landet. Torsdag 12. november tok ornitologen Anders Faugstad Mæland turen ut til Rakke, en kjøretur på 15 minutter fra hjemmet i Larvik. Lite ante vel Anders at denne ettermiddagen skulle bli legendarisk.

Vel framme på Rakke kunne Anders etter en stund i felt med kikkerten konstatere at det virket litt dødt med tanke på fugleliv. Det var litt skjærpiplerker på lokaliteten, og det var fortsatt noen gjerdesmetter, rødstruper og jernspurv å se i terrenget. På vei ned til Fuglevika ble han imidlertid oppmerksom på en liten krabat som skilte seg markant ut fra det øvrige fuglelivet på lokaliteten. Det tok ikke lange stunden før han skjønte at han sto overfor en sensasjon av de store – han hadde akkurat sett den første ørkensangeren i Norge! Det var en halvtime til solnedgang, og det ble lite tid for andre ornitologer å rykke ut denne dagen. Samme ettermiddag og kveld ble nyheten om fuglen offentliggjort både på Facebook og Artsobservasjoner. Hele fugle-Norge visste nå om funnet – og mange ornitologer endret nok planene for å prøve lykken fredag 13. november.

Natt til fredag 13. november var det ganske mye regn i Vestfold, og det er dårlige forhold for en liten sanger å trekke sørover på. Sjansene var derfor absolutt til stede for at de mange ornitologene som hadde lagt turen til Rakke denne dagen ville få se fuglen. Slik gikk det også – både denne fredagen og de to etterfølgende dagene fikk hundrevis av ornitologer se godbiten. Rakke er for øvrig et populært turmål for lokalbefolkningen, og det var mange turgåere og friluftsfolk som også fikk sett fuglen som en følge av de mange ornitologenes nærvær. Mandag 16. november er det ingen rapporter om ørkensanger på Artsobservasjoner.

En etterlengtet og ettersøkt art

Ørkensangeren har vært en drømmeart for norske feltornitologer i mange år. Med flere funn i våre naboland er potensialet for funn i Norge naturligvis også til stede. Ønsket om å bli den første til å se ørkensanger har vært så stort at det har blitt lett systematisk etter arten flere steder. Inspirert av det latinske navnet Sylvia nana har man på Jæren siden 2003 arrangert «Operasjon Nana». Her går et stort antall ornitologer systematisk til verks for å lete etter ørkensanger i passende terreng langs Jærstrendene. Trønderne kopierte opplegget da de i 2007 begynte med «Nana nord» på Fosen i Sør-Trøndelag. Også på Karmøy, Lista og i Lofoten har man blitt inspirert til tilsvarende innsats. Det ble forsåvidt funnet mange interessante arter i søket etter ørkensanger på de nevnte stedene – men den vesle hovedpersonen uteble. Det var vestfoldingene ved Anders Faugstad Mæland som skulle få æren av å logge ørkensanger inn på Norgeslisten.

Ørkensangeren er en asiatisk art

Ørkensangeren er i all hovedsak en asiatisk art, og har da også fått navnet Asian desert warbler på engelsk. Den er i hekketiden tilknyttet halvørken og tørr steppe. Hekkeområdene befinner seg i Mongolia og Kina og går vestover i et sammenhengende belte til Sentral-Asia, der solide bestander finnes bl.a. i Kasakhstan. Ørkensangerens hekkeområde når Volgadeltaet i Russland, og gjør at Europa får en ørliten flik av utbredelsesområdet. Hekkebestanden i den europeiske delen er estimert til 1000-5000 par, mens det mangler estimater for bestanden som helhet. Nordlige deler av Iran og Afghanistan utgjør sørgrensen til ørkensangeren i hekketida. Arten trekker sørover etter hekkesesongen, og overvintrer fra det nordvestlige India og vestover i et belte gjennom Pakistan og Afghanistan til landene i Midtøsten. Her finnes den vinterstid i alle land på Den arabiske halvøy og når også de afrikanske landene ved Rødehavet.

For få år siden ble ørkensangeren regnet som samme art som saharasanger (African desert warbler, Sylvia deserti). Denne hekker i halvørkener i det nordvestlige Afrika, med et tyngdepunkt i Marokko og Algerie. Saharasangeren skiller seg fra ørkensangeren ved at den i hovedsak ikke trekker bort fra hekkeområdene før vinteren setter inn. Deler av bestanden kan imidlertid bevege seg over korte distanser i det nordvestlige Afrika utenfor hekketida. Ørkensanger og saharasanger fikk status som egne arter grunnet forskjeller i sang og morfologi.

En sjelden og sen gjest i Vest- og Nord-Europa

En sjelden gang blir ørkensanger registrert i Vest- og Nord-Europa. I Sverige har man hele 14 godkjente funn av arten – spesielt mange fra 1980-tallet. Den svenske funnmassen er hovedsakelig funn fra senhøsten (19.10-11.11), men det foreligger også to mai-funn fra Uppland. I Finland er det 11 funn, alle er sene høstfunn (10.10-11.11) med unntak av et mai-funn fra 1992. I Danmark er det fire funn av ørkensanger, to fra mai og to fra november (11. og 13.11). Fredag 13. november i år var det ikke bare Rakke i Larvik som hadde ørkensanger i Europa – samme dag kunne nederlenderne loggføre sin tredje gjennom alle tider. I Storbritannia foreligger det 12 godkjente funn, de fleste er som forventet fra senhøsten men også der foreligger to mai-funn. Førstefunnet hos britene skiller seg ut ved å være det seneste funnet noensinne i Vest-Europa – fuglen ble oppdaget 16. desember 1970 og holdt seg på lokaliteten (Weston, Portland) fram til 2. januar 1971. Norge er for øvrig ikke alene om å få førstefunn av ørkensanger i år – i Frankrike kunne man i mai også loggføre arten for første gang.

Avslutningsvis kan vi også nevne at saharasanger – den afrikanske slektningen – også er registrert så langt nord som i Nederland. Et godt dokumentert funn fra november 2014 utgjør det første og eneste funnet i Europa nord for middelhavslandene.