Fuglekunnskap:

Den 12. juli tok jeg turen til Kviljoodden på Lista for å se etter rastende vadere. Denne sommeren har så langt vært veldig dårlig for vadertrekk, og en rask sjekk fra avstand gav lite håp om bedring. Da jeg kikket over sanddynene (ikke gå helt ut på odden når du besøker denne lokaliteten, du ser alt med teleskop fra sanddynene) ble jeg umiddelbart oppmerksom på to lommer som lå bare et par titalls meter ut fra stranda. Førsteinntrykket var én storlom og én smålom, men da jeg fikk kikkerten på dem ble det klart at begge var storlommer; en voksen og 2K-fugl (fjorårsunge). Likevel virket den yngste noe merkelig, så jeg satte kameraet mitt på dem og blåste av noen bilder.

Jeg hadde nylig kommet tilbake fra Varanger med en rekke observasjoner av begge arter friskt i minnet, men 2K-fuglen foran meg hadde smålom-like flanker, lite nebb og var noe mindre enn den voksne fuglen. Amerikastorlom var allerede i tankene, men skulle ikke de ha et tydelig mørkt hakebånd? Og kunne de ha en så tydelig hvit «vannlinje» langs flankene? Etter noen tekstmeldinger, en telefonsamtale og litt nærmere studier i teleskopet hadde troen på at det faktisk var en amerikastorlom steget flere hakk, men også gitt de to lommene tid til å svømme nesten halvveis over Hanangerbukta.

Ved ankomst på den andre siden av Hanangerbukta (Havika) fant jeg snart tre lommer akkurat der jeg opprinnelig hadde sett dem; to voksne storlommer og den utseendemessig ganske kjedelige, men likevel veldig interessante 2K-fuglen. Tilbake på Kviljoodden igjen litt senere fikk jeg studert de nå tre fuglene godt. Den sist ankomne voksne storlommen syntes å ha et noe mindre nebb og var også litt mindre enn den første. Kunne forskjell i størrelse og jizz på 2K-fuglen likevel bare forklares med individuell variasjon hos storlom? Da fuglen begynte å pusse fjærene ble det også klart at det jeg tidligere trodde var et tydelig mørkt bånd på tvers av undergumpen i realiteten bare var det mørke låret. Etter litt mer studier ble jeg også usikker på hodeformen ettersom den karakteren syntes å variere mye med positur på fuglen.

Ettersom tiden gikk svømte lommene lenger utover igjen, og samtidig med at avstanden økte virket størrelsesforskjellen mellom de tre fuglene å avta motsatt proporsjonalt. Jeg begynte også å tvile på mine egne øyne. Var det gråaktige nebbet på 2K-fuglen virkelig mindre, eller var det bare en effekt av mindre kontrast mot den grå sjøen enn de svarte nebbene til de to voksne fuglene? Jeg ble plutselig i veldig tvil.

Da jeg var tilbake i Stavanger samme kveld sendte jeg et utvalg bilder til diverse personer for å få en uavhengig vurdering. Tilbakemeldingene jeg fikk var mer eller mindre enstemmige; fuglen var faktisk Norge første amerikastorlom! Takk til Killian Mullarney, Hans Larsson, Bjørn Olav Tveit, Simon Rix, Håvar Hveding, Egil Ween og Andreas Gullberg for hjelp til å bestemme fuglen sikkert. I etterpåklokskapens lys er de diagnostiske karakterene som mørke bakre flanker, det lille nebbet og liten størrelse ganske slående. Så selv om støttekarakterer som mørkt bånd over hake og undergump var mindre tydelige, er nok lærdommen å legge mer vekt på førsteinntrykket. Heldigvis var fuglen fortsatt til stede på mandag og tirsdag morgen slik at flere av de som avventet pga. min nøling rakk å få sett den før den forsvant.

Amerikastorlom forekommer, i motsetning til hva navnet antyder ikke kun på det amerikanske kontinentet. Hekkeutbredelsen strekker seg fra Kolyma-elven i Øst-Sibir til Baffinøya i østre Canada. Vinterutbredelsen strekker seg langs Stillehavets nordlige kyster fra Korea og Japan via Alaska og Canadas vestkyst ned til nordvestre Mexico. Noen få fugler synes også å overvintre langs østkysten av USA. Stillehavslom ville nok likevel vært et mye bedre norsk navn for arten. Fuglen fra Lista utgjør ca. 12. funnet av amerikastorlom i Europa (og Vestpalearktis). Fra tidligere foreligger det minst seks funn fra Storbritannia, to fra Irland og ett hvert fra Spania, Sverige og Finland. Det finske funnet var en ungfugl fra begynnelsen av november, noe som kan tyde på at fuglene som er påtruffet i Europa kan komme både fra øst og vest. Med unntak av to funn av voksne fugler i mai (Shetland 2013 og Sverige 2015) har alle funn i Europa vært overvintrende fugler i perioden primo november til primo april. Fuglen fra Lista skiller seg dermed ut som første sommerfunn i Vestpalearktis.

Amerikastorlom er nok en meget sjelden gjest i Europa, men forekomsten overskygges også av det faktum at arten er svært lik vår hjemlige storlom. Når det gjelder identifikasjon er mangel av hvitt felt bak på flanken (såkalt thigh-patch) det viktigste. Dette ene kjennetegnet er diagnostisk for amerikastorlom, og en jevnt bred hvit «vannlinje» langs resten av flankene er faktisk en god karakter for arten. Videre er den lille størrelsen og mindre nebb sammenliknet med storlom også viktig for riktig identifikasjon. Det er heller ikke noen tvil om at hodet er rundere enn hos vårt europeiske motstykke.

Av støttekarakterer kan følgende nevnes: Fuglen hadde noen gjenværende juvenile vingedekkere. Disse ser ut til å ha ganske tydelige lyse bremmer, en karakter som har blitt fremhevet ved identifikasjon av juvenile fugler. På den annen side kunne jeg ikke se det berømte hakebåndet, verken på bilder eller i felt. Fravær av denne karakteren er imidlertid ikke avgjørende for en ungfugl. Jeg klarte heller aldri å få bekreftet om fuglen faktisk hadde et mørkt bånd over undergumpen. På noen bilder tatt når fuglen pusset fjærene synes en tynn mørk linje, men dette kan også bare være en skygge. Et enklere feltkjennetegn er de mørke øredekkerne. På en typisk ung storlom går skillet mellom mørk isse og hvite kinn på nivå med undersiden av øynene slik at øredekkerne hovedsakelig er hvite. På amerikastorlom, som på Lista-fuglen, er øredekkerne mørkere og når godt under øyet slik at hodetegningene fremstår som mer utvasket.