Fuglekunnskap:
Den norske vipebestanden er i fritt fall!
En artikkel publisert i siste nummer av NOFs medlemstidsskrift Vår Fuglefauna oppsummerer resultater fra NOFs kartlegging av vipa i forbindelse med valget av arten som «Årets Fugl» i 2012. Store bestandsreduksjoner er dokumentert i flere fylker, og viser at det er god grunn til bekymring for vipas framtid i Norge.
Av Oddvar Heggøy & Ingar Jostein Øien
Publisert 15.10.2014
Vipa Vanellus vanellus fikk i 2012 den tvilsomme æren av å bli den første arten som er valgt til «Årets Fugl» to ganger. Begrunnelsen for dette var tydelige indikasjoner på en vedvarende negativ bestandsutvikling for arten fra flere deler av landet. Dette vises blant annet i overvåkingsdata fra takseringsprosjekter som «Overvåking av fugler i jordbrukets kulturlandskap (3Q)» (Pedersen 2011) og «Terrestrisk overvåking – Ekstensiv overvåking av fugl (TOV-E)» (Kålås mfl. 2014), samt i data for trekkende og hekkende viper på Lista i Vest-Agder og Jæren i Rogaland (Olsen 2012, Byrkjedal mfl. 2012). Den nedadgående trenden i den norske vipebestanden følges også av negativ bestandsutvikling for flere andre arter tilknyttet kulturlandskapet i senere tid, inkludert storspove, sanglerke og gulspurv (Kålås mfl. 2014).
Oppsummeringen av «Årets Fugl» 2012 levner liten tvil om en markert nedgang i den norske vipebestanden de siste 20 årene. Det beste tallgrunnlaget for nedgangen er fra fylkene Vest-Agder, Rogaland og Hordaland, men også fra enkeltlokaliteter i Oppland, Sør-Trøndelag og Nordland. I lavereliggende deler av Østlandet og fra de to nordligste fylkene er datamaterialet mer mangelfullt. Basert på 10 500 vipeobservasjoner fra 2012 og nesten 30 000 observasjoner fra 2011-2013 foreslår NOF nå et nasjonalt bestandsestimat på 7380-10 000 hekkende par vipe i Norge. Dette er i underkant av en fjerdedel av minimumsverdien i det forrige estimatet på 40-80 000 par (BirdLife International 2004, Gjershaug mfl. 1994). Ser man på graden av nedgang i ulike deler av landet de siste 15-20 årene er det ikke urimelig å anta en samlet nedgang på 75 % for hele landet.
Det er knyttet en del usikkerhet rundt årsakene til vipas bestandsnedgang i Norge. Det er imidlertid mer eller mindre enighet om at intensivering i landbruket og følgelig degradering av vipas hekkehabitater har mye av skylda. Dette inkluderer blant annet endrete driftsformer, drenering, sammenslåing av teiger og bruk av pesticider (Boatman 2004, Bright mfl. 2008, Klinner 1991). Andre faktorer som klima, predasjon, ferdsel, utbygging og ødeleggelse av våtmark spiller mest sannsynlig også inn.
For å bedre situasjonen for vipa i Norge foreslår NOF konkrete tiltak som restaurering og bevaring av våtmark og tilbakeføring til mindre intensivt jordbruk i delområder. Avsetting av areal, merking av vipereir tidlig i hekkesesongen og såkalt «vipevennlig slått» (se Larsen & Sandvik 1994) er tiltak fra bøndenes side som vil kunne være effektfulle. Slike tiltak har sannsynligvis hatt en god effekt på bestanden av flere kulturlandskapsarter på Karmøy i senere tid (Kvinnesland 2013). Oppkjøp eller leie av delarealer (≥ 2 ha) av ansvarlig forvaltningsmyndighet bør også vurderes, da dette vil være et langt billigere alternativ på lang sikt enn årlig økonomisk kompensasjon til bønder for avsetting av arealer. Studier har vist at selv et moderne drevet jordbruksområde kan bli et betydelig bedre hekkehabitat for fugler ved å øke heterogeniteten i avlingene og redusere bruken av pesticider (Henderson mfl. 2008).
Les hele artikkelen her.
Litteratur
BirdLife International 2004. Birds in Europe: Population estimates, trends and conservation status. BirdLife Conservation Series No. 12. BirdLife International, Cambridge.
Boatman, N.D., Brickle, N.W., Hart, J.D., Milsom, T.P., Morris, A.J., Murray, A.W.A., Murray, K.A. & Robertson, P.A. 2004. Evidence for the indirect effects of pesticides on farmland birds. Ibis 146: 131-143.
Bright, J.A., Morris, A.J. & Winspear, R. 2008. A review of indirect effects of pesticides on birds and mitigating land-management practices. RSPB Research Report No. 28, 66 s.
Byrkjedal, I., Kyllingstad, K., Efteland, S. & Grøsfjell, S. 2012. Population trends of northern lapwing, Eurasian curlew and Eurasian oystercatcher over 15 years in a southwest Norwegian farmland. Ornis Norvegica 35: 16-22.
Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. 1994. Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Foreining, Klæbu.
Henderson, I.G., Ravenscroft, N., Smith, G. & Holloway, S. 2008. Effects of crop diversification and low pesticide inputs on bird populations on arable land. Agriculture, Ecosystems and Environment 129, 149-156.
Jordhøy, P. & Kålås, J. A. 1992. Lesjaleirene – Effekter av flomsikring, drenering og oppdyrking på fuglefaunaen. NVE Biotopjusteringsprogrammet – Terskelprosjektet, Informasjon nr. 34. 80 s.
Klinner, B. 1991. Breeding waders on wet grassland (inner sites)in West Germany: recent data. Wader Study Group Bulletin 61. Supplement: 22-25.
Kvinnesland, A. 2013. Prosjekt Vern Vipa. Rapport 1-2012. 72 s.
Kålås J.A., Husby M., Nilsen E.B. & Vang R. 2014. Bestandsvariasjoner for terrestriske fugler i Norge 1996-2013. NOF Rapportserie 4-2014. 36 s.
Larsen T. & Sandvik H. 1994. Status for vipa i Norge 1994. Vår Fuglefauna 17: 196-204.
Olsen, K.S. 2012. Vipe – status for hekkebestanden i Vest-Agder pr. 2012. Piplerka 43: 8-22.
Pedersen C. 2011. 3Q: Overvåkingen av fugler i jordbrukets kulturlandskap – resultater og trender. Vår Fuglefauna 34: 66-71.
