Naturforvaltning:

Direktoratet for naturforvaltning (DN) sendte den 25.4.2001 ut jakttidshøringen for den neste 5-årsperioden. Brevets overskrift var "Høring på ny forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for perioden 01.04.02-31.03.07", og svarfristen ble satt til 1.9.2001. For fylkesmennene og organisasjoner som gjennomfører interne høringsrunder er svarfristen 1.10.2001.

Jakttidshøringen for 2002-07 inkluderer introduserte viltarter, og i høringsdokumentene har DN kommet med en del informasjon om denne delen av norsk fauna. Under "Tabellarisk oversikt over introduserte viltarter i Norge" (s. 21 i høringsbrevet) står det om hvitkinngås: "Introduserte bestander i Oslofjord-området". På s. 22 kommer DN med ytterligere informasjon om denne gåsearten:

"Hvitkinngåsa er i motsetning til kanadagås ikke en fremmed art for verdensdelen og landet, siden denne gåsearten har sin naturlige utbredelse blant annet på Svalbard. Imidlertid finnes det ingen naturlig etablerte bestander av hekkende hvitkinngås på fastlandet. I Oslofjord-området har det derimot etablert seg en bestand av innført hvitkinngås. På grunn av at arten ikke er naturlig for området, er det ikke ønskelig at arten skal få fotfeste i dette området. Av hensyn til stor befolkningskonsentrasjon i det aktuelle området synes ikke jakt å være det mest egnete virkemiddelet, men det er likevel ønskelig å åpne for jakt i tillegg til sanking av egg. DN foreslår derfor en helårs jakttidsramme på hvitkinngås, samt en generell adgang til sanking av egg fra hvitkinngås i Oslofjord-området (se eget punkt om eggsanking)".

I tabellen på s. 25 går det fram at DN foreslår helårs jakttidsramme for hvitkinngås - med jakttid 5.8.-23.12. for fylkene langs kysten fra og med Østfold til og med Telemark samt eggsanking i det samme området. I tillegg foreslås det at kommunene får fullmakt til både å åpne for tidligere jakt på introduserte gjess og til å utvide jakten på bl.a. hvitkinngås i inntil to måneder i etterkant av ordinær jakt. DNs forslag bygger åpenbart mye på etatens handlingsplan for gjess fra 1996, der det bl.a. står: "Den lokale bestanden i Oslo-området skyldes utsetting/rømming, og skal ikke opprettholdes".

Viktige opplysninger utelatt

DNs opplysninger om hvitkinngåsa i Oslofjord-området er mangelfull, og det er forunderlig at en del viktig informasjon om arten ikke er inkludert i et slikt høringsdokument. Om dette skyldes bevisst tilbakeholdelse av data eller svikt i oppdatering av forskningsresultater kan man bare spekulere i. Fakta i tilknytning til de ikke-arktiske bestandenes opprinnelse og utvikling de siste tiårene har vært tilgjengelig gjennom lang tid. Selv om oppmerksomheten rundt hvitkinngåsas forekomst i Sørøst-Norge og andre europeiske land tidligere ikke har vært spesielt stor i hjemlige miljøer, har det i hvert fall de siste par årene vært en økende fokusering på artens utvikling og status. I tilknytning til DNs siste jakthøring kan det derfor være på sin plass å summere opp noen fakta for disse hvitkinngåsbestandene.

Tre hovedbestander

Verdensbestanden av hvitkinngås er fordelt i tre hovedområder; østkysten av Grønland, Svalbard og nord i den europeiske delen av Russland. Grønlandsfuglene overvintrer i Irland og Skottland (nordlige og vestlige deler), mens svalbardgjessene tilbringer den kalde årstiden hovedsakelig i Solway-området i Sørvest-Skottland og Nordvest-England. De russiske hvitkinngjessene hekker på Novaja Semlja og Vaygachøya - i senere år (reetablering på 1980- og 1990-tallet) også på Kolguevøya og enkelte lokaliteter i kystområdene fra den østlige delen av Kolahalvøya i vest til fastlandet innenfor Vaygachøya i øst (Yugorhalvøya). I tillegg ble arten påvist hekkende på Franz Josef Land i 1994. På høsten trekker de russiske fuglene via Kvitsjøen, Finskebukta og Sør-Sverige til vinterlokalitetene, som hovedsakelig befinner seg på den nederlandske nordsjøkysten. Under vårtrekket er hovedrasteplassene på Gotland og i Estland. Den russiske bestanden har vært i vekst de siste 50 årene. Fra et bunnivå på rundt 10.000 individer på begynnelsen av 1950-tallet talte denne bestanden om lag 250.000 fugler i 1997.

Svensk hekkeart fra 1971

I et av rasteområdene for de russiske hvitkinngjessene på Gotland ble det konstatert et hekkende par i 1971. Lokaliteten var Laus holmar på østsiden av øya, og i årene som fulgte gikk flere fugler til hekking der. I perioden 1976-78 var det 5-10 par i området, mens antallet hadde steget til 15 par i 1979 og ca. 50 par i 1980. I dyreparken på Skansen i Stockholm har det hekket hvitkinngjess siden 1970-tallet. Disse fuglene begynte etter en tid å trekke ned til vinterområdene i Nederland på høsten - for så å vende tilbake på våren. De fleste Skansen-gjessene var fargemerket i 1979. Undersøkelser på Gotland samme år viste at ingen av hekkefuglene på Laus holmar var merket. Dette viste at gjessene som etablerte seg på øya på 1970-tallet ikke stammet fra Skansen. Hvitkinngjessenes fotfeste på Gotland er derfor blitt regnet som en naturlig etablering av fugler fra den russiske bestanden.

Spredningen i Østersjøområdet

På 1980-tallet ble det stadig flere hvitkinngjess på Gotland - med etterfølgende spredning til andre lokaliteter i Østersjø-området. Allerede i 1981 ble arten påvist som hekkefugl i Estland, og i 1982 fant den første hekkingen sted på Öland. Det første finske hekkefunnet ble gjort i 1985. Dette året var det ca. 450 par på Gotland og 10-15 par på Öland. I 1987 var Gotland-bestanden på ca. 850 par. Gjessene spredte seg også til det svenske fastlandet. På slutten av 1980-tallet begynte dessuten Skansen-fuglene å hekke på øyer i Stockholm-området.

I løpet av 1990-årene fortsatte veksten i den svenske bestanden - både på de to store øyene og fastlandet. En viss andel av de etablerte hekkefuglene langs deler av Østersjøens fastlandskyst ble ansett å ha sin bakgrunn i Stockholm-bestanden. Noen av disse fuglene blandet seg etter hvert også inn i den finske bestanden. På Gotland hekket det ca. 1.740 par i 1993 og ca. 2.580 par i 1996. I 1997 ble den samlete Østersjøen-bestanden (Sverige, Finland og Estland) beregnet til rundt 3.990 par med tilsammen ca. 17.000 individer. Av disse hekket 2.925 par på Gotland og 550 par på Öland - de fleste i seks kolonier som utgjorde 87 % av Østersjø-bestanden. I 1999 var det ca. 3.650 par på Gotland, mens Öland-bestanden talte ca. 720 par. I Göteborg-skjærgården hekket det dette året 14 par, mens det f.eks. var 38-41 par i Skåne. Totalt var det i 1999 rundt 4.600 par i Sverige, og på det tidspunktet var det kun i Halland, Härjedalen, Västerbotten och Lappmarkerna at arten ikke var blitt konstatert hekkende i landet.

Etableringen i andre land

Ikke-arktiske hvitkinngjess begynte å hekke i Nederland på slutten av 1980-tallet. Her var det ca. 50 par i 1993. Den første tyske hekkingen fant sted i 1989 (Østersjø-kysten). I Belgia etablerte arten seg som hekkefugl rundt 1992, og i 1994 var det minst 14 par i landet. Hekkeforekomstene i Nederland og Belgia har fortrinnsvis bakgrunn i fangenskapsfugler. På begynnelsen av 1990-tallet ble de første danske hekkingene konstatert, med 2-3 par i 1993-94. I Storbritannia ble vellykket hekking konstatert på minst 15 lokaliteter i 1991, med totalt ca. 30 par. De britiske hekkefuglene stammer primært fra parkanlegg, og uten å ha undersøkt forholdene nærmere er det nærliggende å anta at disse individene har tilknytning til bestandene på Grønland og Svalbard (fugler fanget inn i vinterområdene). En parallell til etableringen av russiske hvitkinngjess i mellomlandingsområdene i Sør-Sverige gjelder hekkeforekomsten på Island, der det i 1980-86 var 5-10 par. Disse fuglene stammer fra bestanden på Grønland. På slutten av 1980-tallet hekket dessuten arten på Færøyene. I Lofoten hekket for øvrig hvitkinngjess fra slutten av 1860-tallet til begynnelsen på 1880-tallet. Dette dreide seg trolig om fugler tilhørende Svalbard-bestanden. Fra slutten av 1990-tallet har noen få par også hekket på Bjørnøya.

Den lille bestanden i Oslofjord-området

Tidlig på 1970-tallet innførte Edvin K. Thorson 40 hvitkinngås-kyllinger fra Eriksberg gård i Blekinge i Sverige til Ekeberg-parken i Oslo. Disse fuglene stammet fra den russiske bestanden. På Ekeberg fikk fuglene fly fritt omkring, og det hekket årlig 1-3 par på små øyer i dammer i parkanlegget. I 1979 begynte et par å hekke på Kaninøya ved Malmøya, Oslo i Bunnefjorden - den innerste delen av Oslofjorden. Hannen bar svensk ring, og stammet fra Skansen. Dette paret hekket siste gang i 1987. I 1986 var det ytterligere to par på Skjærholmene i Nesodden. Senere økte antall par på denne lokaliteten - med fire i 1987, ni i 1988 og 13 i 1989. I 1990 hekket det 15 par på Skjærholmene og den nærliggende Bleikøykalven, og i 1992 var det 28 par på disse holmene. Året etter var det 36 par fordelt på fem holmer, og 1993 var første gang arten hekket vest for Bunnefjorden (Steilene, Nesodden). I 1998 ble hekking også konstatert i Bærum (Ytre Vassholmen). Det tok imidlertid hele åtte år før denne lille bestanden hadde fordoblet seg i forhold til 1993-sesongen. Undersøkelsene sommeren 2001 viste at antall par i den innerste delen av Oslofjorden hadde kommet opp i 73.

Allerede i 1986 hekket et hvitkinngås-par ved Stråholmen i Telemark. Dette hekkefunnet kan ha representert en forløper for Østersjø-bestandens spredning mot nordvest, som senere resulterte i etableringer i Göteborg-skjærgården (fra slutten av 1980-tallet) og langs kysten av Bohuslän (fra 1993). Det kan også tenkes at individer fra de første hekkingene i Bunnefjorden var inne i bildet både i forbindelse med Telemark-hekkingen i 1986 og den senere etableringen langs den svenske vestkysten. På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble hekkeatferd registrert på Østfold-kysten. Disse hvitkinngjessene kan også ha hatt tilknytning til Bunnefjorden-fuglene. I 1998 var det en sannsynlig yngling ved Bastøy i Vestfold, og i 1999 var det mistanke om hekkinger langs kysten av Buskerud. Den første hekkingen i Aust-Agder ble påvist i 2000 (Tvedestrand). Dette året ble arten også dokumentert som ny hekkeart for Østfold. Da hekket ett par i Isesjø, Sarpsborg (ved ferskvann) og ett par på Søndre Sletter. Året etter ble det registrert sju hvitkinngås-kull i fylket. Etableringen i Østfold er trolig snarere et resultat av utviklingen på den svenske vestkysten enn spredning mot sør av fugler fra Indre Oslofjord. Sommeren 2001 ble arten dessuten konstatert hekkende for første gang i Buskerud (Hurumkysten), Oppland (Randsfjorden) og i Surnadal på Nordmøre (sistnevnte med fugler fra Svalbard-bestanden?).

Ringmerkingen gir resultater

I likhet med hvitkinngjessene fra Russland og Østersjø-området overvintrer også fuglene fra Oslofjord-området langs nordsjøkysten i først og fremst Nederland, men også på den tyske siden. Alle de ikke-arktiske gjessene i Norden - både majoriteten med spontan opprinnelse (Østersjø-fuglene) og de med bakgrunn i utsettinger og parktilværelse (Oslofjorden, Skansen, øvrige svenske) - tilhører følgelig den samme genetiske bestanden (russerbestanden).

En del hvitkinngjess har blitt ringmerket i bl.a. Sverige, Finland og Oslofjorden. I løpet av 1980- og 1990-årene ble det avlest flere ringer i Oslofjorden som stammet fra merkinger i svenske og finske skjærgårdsområder. Også nederlandskmerket fugl er gjenfunnet i Oslofjorden. Det er også blitt ringmerket en del hvitkinngjess i Oslo-området. Bare i årene 1990-92 fikk 119 fugler fotringer i hovedstaden. Merkingene har foreløpig resultert i 26 gjenfunn - 12 fra 1970-tallet, to fra 1980-tallet og 12 fra 1990-tallet (se kart). Av disse er 12 fra vinterkvarterene i Nederland - hvorav fem fra januar, tre fra februar og ett fra mars. I tillegg kommer tre juni-gjenfunn. Et individ merket i Oslo den 31.7.1991 ble funnet dødt i Schleswig-Holstein i Tyskland den 12.3.1992.

Totalt åtte av de 26 gjenfunnene er fra Sverige - alle fra hekketiden (sommerfunn). De fleste er gjort i Stockholm-området. Eksempelvis ble to unger merket i Oslo i 1991 gjenfunnet på Horn sør for Stockholm henholdsvis sommeren 1992 og sommeren 1994. En unge fra Oslo i 1991 ble påtruffet på Stora Berteln i Stockholm-skjærgården under hekkesesongen i 1995. Merkete fugler fra Oslo klekket i 1991 er også gjenfunnet i juli på henholdsvis Gotland i 1994 og i Kungsbackafjorden på den svenske vestkysten i 1995.

Utvekslingen mellom bestandene

Pardannelse hos hvitkinngås skjer i stor grad på vinterlokalitetene, og ringmerkingsresultatene så langt har vist at det har foregått en del utveksling mellom de ulike delbestandene i Østersjø- og Oslofjord-området. Individer fra Indre Oslofjord - med bakgrunn i parkgjessene på Ekeberg på 1970-tallet - har havnet opp som hekkefugler både på Gotland, i Stockholm-området og på den svenske vestkysten. På tilsvarende måte har hvitkinngjess med bakgrunn i spontan opptreden kommet inn fra bestander i Sverige og Finland og slått seg til i Oslofjorden. Det er derfor rimelig grunn til å regne med at individer klekket i arktisk Russland også kan ha havnet som hekkefugler i Oslofjord-området. Og kanskje har sørøstnorske fugler blitt med til rugeområdene ved Barentshavet?

Fuglene i Oslofjord-området er - sett i sammenheng med det materialet vi har tilgjengelig i dag - ikke "en bestand av innført hvitkinngås", som DN skriver i sine høringsdokumenter, men en forekomst med bakgrunn i både utsettinger/rømninger og spontan opptreden (jf. eksempelvis med bestandene av hubro og vandrefalk i Sør-Skandinavia, som også har fått tilskudd med fangenskapsfugler). Når man ser på den ikke-arktiske bestanden under ett representerer spontanetablerte fugler/delbestander den desidert største prosentandelen. Dersom Ekeberg-fuglene ikke hadde blitt innført, ville man med utgangspunkt i hvitkinngåsas spontane etablering i og spredning fra Sørøst-Sverige (Gotland) før eller senere fått en permanent hekkebestand i Sørøst-Norge. Det er deler av en slik utvikling vi ser resultatet av i dag. Derfor er det ikke samsvar med virkeligheten når DN kun argumenterer med at hvitkinngåsa ikke er naturlig for Oslofjord-området, og at det av den grunn ikke ønskelig at arten skal få fotfeste i denne delen av landet.

Foreslår jakt på gåseunger som ikke kan fly

Tidspunktet for egglegging for hvitkinngjessene i Oslofjord-området er hovedsakelig månedsskiftet mai/juni, selv om noen kan gjennomføre dette i midten av mai. Dette representerer en senere hekkestart enn hos de andre gåseartene i området. Med 24-25 døgns rugetid vil en del av ungene klekkes om lag 1. juli. Disse er flygedyktige etter 40-45 døgn - altså nær midten av august. Med en eventuell jaktstart den 8. august betyr det at DN vil ha jakt på hvitkinngåsunger som enda ikke kan fly. Dette representerer også en tvilsom forvaltning sett ut i fra etiske og dyrevernmessige aspekter.
Intet grunnlag for jakttid på hvitkinngås i Sørøst-Norge

Med sine tusener av hekkende hvitkinngås-par har svenskene ikke innført jakt på arten. Kun en og annen skyddsjakt (skadefelling) blir gjennomført. Omfattende studier av de svenske bestandene har blitt og blir gjennomført. At Norge med sine rundt 80 par i Oslofjord-området skal se det som nødvendig å innføre en jakttid fra begynnelsen av august til lille julaften - med muligheter for jaktutvidelser både før og etter - kan ikke være et tiltak i samsvar med eventuelle problemer og eksisterende bestandsstørrelse. Spesielt kommer et slik beskatningsønske i et underlig lys når man vet at hvitkinngjessene i Oslofjord-området i dag delvis har sin bakgrunn i spontan opptreden. At norske forvaltningsmyndigheter kommer med et slikt framlegg er imidlertid ikke overraskende. Det som forbauser er argumentene som er benyttet under høringen for å få gjennomslag for jakt på enda en art.

Takksigelser

En stor takk til Olav Runde ved Ringmerkingssentralen, Stavanger Museum for benyttelse av gjenfunnsmateriale og til følgende personer som har gitt verdifulle opplysninger og kommentarer til manuskriptet: Geir S. Andersen, Tonny Andersen, Vidar Bakken, Georg Bangjord, Morten Bergan, Per-Arne Johansen, Bjørn Harald Larsen, Fridtjof Mehlum, Magne Myklebust, Esben Reiersen, Tormod Røed, Paul Shimmings, Steinar Stueflotten, Christian Steel, Edvin K. Thorson og Morten Viker.

Litteratur

• Bengtson, R., Bergan, M. og Andersen, G. S. 1994. Hvitkinngås Branta leucopsis. S. 68 i: Gjershaug, J. O., Thingstad, P. G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.) 1994. Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu.
• Bergan, M. 1993. Halsringmerking av gjess. Toppdykker´n 16(1): 8-10.
• Bergan, M. 2000. Sjøfuglene i indre Oslofjord. Toppdykker´n 23(4): 154-162.
• Bevanger, K. og Ree, V. 1994. Fugler og pattedyr. S. 74-120 i: Tømmerås, B. Å. (red.) 1994. Introduksjoner av fremmede organismer til Norge. NINA (Norsk Institutt for Naturforskning) Utredning 62.
• Bollingmo, T. 1991. Andefugler. S. 94-184 i: Hogstad, O., Semb-Johansson, A. og Frislid, R. (red.) 1991. Norges dyr. Fuglene 1. J. W. Cappelens Forlag a.s.
• Bräger, S. og Ludwichowski, I. 1995. Artenzusammensetzung, Gelegegrösse, Brutverlauf und Schlupferfolg brütender Enten (Anatidae) in einer ostholsteinischen Möwenkolonie. Corax 16(1): 9-16
• Conservation of Arctic Flora and Fauna (CAFF) 2001. Arctic Flora and Fauna: Status and Conservation. Helsinki: Edita. 272 s.
• Direktoratet for naturforvaltning 1996. Handlingsplan for forvaltning av gjess. DN-Rapport 1996-2. 79 s.
• Ganter, B., Larsson, K., Syroechkovsky, E. V., Litvin, K. E., Leito, A. og Madsen, J. 1999. Barnacle Goose Branta leucopsis: Russia/Baltic. S. 270-283 i: Madsen, J., Cracknell, G. og Fox, T (red.) 1999. Goose populations of the Western Palearctic. A review of status and distribution. Wetlands International Publ. No. 48, Wetkands International, Wageningen, The Netherlands. National Environmental Research Institute, Rönde, Denmark. 344 s.
• Larsson, K. 1992. Ecological and quantitative genetic processes in a population of the Barnacle Goose. Ph.D. thesis, Uppsala Universitet, Uppsala, Sverige.
• Larsson, K., Forslund, P., Gustafsson, L. og Ebbinge, B. S. 1988. From the high Actic to the Baltic: the successful establishment of a Barnacle Goose Branta leucopsis population on Gotland, Sweden. Ornis Scandinavica 19: 182-189.
• Larsson, K. og van der Jeugd, H. P. 1998. Continuing growth of the Baltic barnacle goose population: Number of individuals and reproductive success in different colonies. S. 213-219 i: Mehlum, F., Black, J. M. og Madsen, J. (red.) 1998. Research on Arctic Geese. Proceedings of the Svalbard Goose Symposium, Oslo, Norway, 23-26 September 1997. Norsk Polarinstitutt Skrifter 200.
• Liljenström, S. og Larsson, K. 1998. De nya sommar-gässterna. Sveriges Natur 89(5): 16-20.
• Mehlum, F. og Pokrovskaya, I. V. 2000. Barnacle goose Branta leucopsis. S. 40-42 i: Anker-Nilssen, T., Bakken, V., Strøm, H., Golovkin, A. N., Bianki, V. V. og Tatarinkova, I. P. (red.) 2000. The status of marine birds breeding in the Barents Sea Region. Norsk Polarinstitutt Rapportserie Nr. 113.
• Snow, D. W. og Perrins, C. M. (red.) 1998. The Birds of the Palearctic. Concise Edition. Volume 1 Non-Passerines. Oxford University Press, Oxford og New York.
• SOF 2001. Sveriges fåglar. 3:e uppl. Stockholm.
• Tyrberg, T. 1994. Fågelrapport för 1993. S. 51-99 i: SOF 1994. Fågelåret 1993. Stockholm.
• Tyrberg, T. 1997. Fågelrapport för 1996. S. 73-123 i: SOF 1997. Fågelåret 1996. Stockholm.
• Tyrberg, T. 1998. Fågelrapport för 1997. S. 89-139 i: SOF 1998. Fågelåret 1997. Stockholm.
• Tyrberg, T. 1999. Fågelrapport för 1998. S. 75-129 i: SOF 1999. Fågelåret 1998. Stockholm.
• Tyrberg, T. 2000. Fågelrapport för 1999. S. 77-135 i: SOF 2000. Fågelåret 1999. Stockholm.