Naturforvaltning:

Vegaøyan på Helgeland er ikke bare et viktig fugleområde. Det er også et verdensarvområde. En viktig grunn til det er fuglelivet, og det symbiosen mellom mennesker og dyr som har utviklet seg her gjennom de siste 1500 år. Kombinasjonen mellom fiske, småbruk og ærfugldrift sikrer bærekraftig utnyttelse av ressursene i Vegaøyan. Her er ærfuglen som husdyr å regne, med aktive dunvær som holder bestanden av ærfugl høy.

Fuglenes eldorado - IBA

Hele verdensarvområdet ligger i et Important Bird and Biodiversity Area (Vegaøyan IBA), og viktige fuglelokaliteter som Lånan/Skjærvær naturreservat, Hysvær/Søla landskapsvernområde, Muddværet dyrefredningsområde, Holandsosen naturreservat og Kjellerhaugvatnet naturreservat er inkludert. Disse områdene har svært stor verdi for norsk naturmangfold, spesielt knyttet til artsgruppen fugler, også i en internasjonal sammenheng. De mange øyene, rike havområder og grunne bukter gir grunnlag for et rikt fuglelivhele året. Det er opptreden av hvitkinngås, ærfugl og storskarv som gjør området aktuelt som IBA-område. Opptreden av islom, teist og fjæreplytt er også interessant sett opp mot kriteriene som ligger til grunn for å få status som særdeles viktig område for fugler.

Mennesker og ærfugl

På Vegaøyan går ærfuglene rundt husene, og på mange eiendommer ligger ærfuglhunnene tett. Gjennom ulike tiltak har menneskene hjulpet ærfuglene, slik at man har fått konsentrerte bestander rundt bebyggelse. Tiltakene går i hovedsak ut på å bygge såkalte e-hus, der en eller flere hunner får beskyttelse mot vær og rovdyr. I retur produserer fuglene ettertraktet og myk ærfugldun, som samles inn gjennom hekkesesongen. Også ærfuglene er sårbare for forstyrrelser, og fuglene blir ikke unødvendig utsatt for ferdsel av mennesker, katter og hunder.

Takket være skjøtsel og aktivitet i de gamle dunværene, har bestanden av ærfugl økt i værene, også i moderne tid. Dette kan tilskrives mer aktiv pleie av de gamle hekkeområdene.  

I 1999 ble det gjort en undersøkelse i forbindelse med Vegas forvaltningsplan for ærfugl. 465 rugende hunner ble da rapportert. Dette økte til 967 par i 2006 og til 1647 i 2014. Kartleggingen av rugende hunner har nok blitt bedre, men økningen er nok også reel. Bare ved Lånan har bestanden gjennom aktiv skjøtsel økt fra 150 par i 1999 til over 700 de siste årene. Totalt hekker det 2700-3500 par ærfugl hekker innenfor verdensarvområdet. Utviklingen er gledelig med tanke på den negative bestandsutviklingen som har vært for denne arten i Trøndelag og Midt-Norge, inkludert Nordland. Ærfugl har nå status som nær truet (NT) på Artsdatabankens nasjonale rødliste. Ærfugl er også inkludert i Verdens naturvernunions (IUNC) globale rødliste som NT. Dette blant annet på grunn av drastisk tilbakegang i Sverige og Finland, men altså også Norge. Vegaøyene har, med dette som bakgrunn, styrket sin verdi som et viktig område for arten.

Oppdrett ikke forenelig med verdensarvstatus

Norges Kulturvernforbund har klaget på norsk oppfølging av verdensarvforpliktelser knyttet til Vegaøyan verdensarvområde, og samtidig klaget på behandling etter så vel plan- og bygningsloven som naturmangfoldloven der nasjonalstatens forpliktelser er oversett. Dette er en klage Norsk Ornitologisk Forening støtter, og derfor har også vi sendt en henvendelse til UNESCO-kommisjonens sekretariat.

Det er nå søkt om dispensasjon fra vernebestemmelsene for anlegg i Søla-Hysværøyan landskapsvernområde. Dette området grenser opp mot Lånan/Skjærvær i nord, som er kjent som et særlig viktig område for ærfugl. Svekkelse av verneområdet må ikke bli en realitet.

Et allerede etablert oppdrettsanlegget ved Igerøy ligger i buffersonen til verdensarvområdet.

Det er ikke gjennomført noen faglige konsekvensanalyser av fagmiljøer som eventuelt skulle kunne rettferdiggjøre oppdrettsanlegg i verdensarvområdet og dets verneområder. Konsekvensene for hav, landskap, friluftsliv, fugler og fiskeplassene må settes inn i en større kontekst enn hva en konsesjonsbehandling i seg selv gjør. Mange enkeltkonsesjoner til oppdrett vil kunne føre til en stor samlet belastning, både gjennom arealbeslag, forstyrrelser og i form av forringet maritimt miljø.

Kunnskapsmangel om akvakultur

I 2015 publiserte Norsk institutt for naturforskning (NINA) en ny rapport om oppdrettsnæringen og effekt på fugler og sjøpattedyr. Konklusjonen var at næringen absolutt hadde effekt på naturen, men at kunnskapen er mangelfull på flere felter. Det som er klart er at fugler ofte fortrenges fra optimale områder for næringssøk, myting og overnatting. De tvinges til å endre sin arealbruk. Rapporten er spesiell interessant fordi den det tidligere er publisert svært lite forskning rundt problematikken. Den er stort sett oversett.

 Den nevnte rapporten tar opp to konkrete eksempler på negativ påvirkning. Det første er fra Smøla, der mytende ærfugl svømte unna på 700 meter når båter nærmet seg. Økt båttrafikk er en konsekvens av et oppdrettsanlegg. Et annet eksempel, også fra Smøla, viser en klar endring av arealbruken til mytende grågjess etter at flere oppdrettsanlegg er etablert i fuglenes tidligere kjerneområde. Nye installasjoner og fysiske hindringer gjør at fuglene forlater området og må benytte seg av mindre gunstige areal med den påvirkningen det gir.  

Forstyrrelser under etablering og under driftsperioden for oppdrettsanlegg er trolig en underkommunisert negativ faktor. Vi vet, blant annet gjennom undersøkelser ved offshore vindkraftanlegg, at ender og gjess har stor unnvikelsesvilje. De er med andre ord ekstra sårbare i et åpent og viktig Vega-landskap. Eksemplene fra Smøla er svært relevante for Vegaøyan verdensarvområde. De mange gruntvannsarealene, de mange holmene som gir beskyttelse og ro, sammen med til nå relativt liten ferdsel, er hovedårsakene til at Vegaøyene huser det store antallet ærfugl, gjess og annen sjøfugl.

Respekt for internasjonale forpliktelser

NOFs generalsekretær Kjetil A. Solbakken mener konsekvensen for fugler må være en viktig del av konsesjonsbehandlingen rundt oppdrett, og at samlet belastning må vurderes i planverket på en bedre måte enn i dag. Oppdrett i verneområder og verdensarvområder er ikke akseptabelt. «Det er høyst besynderlig at verneområder og verdensarvområder ikke automatisk faller utenfor aktuelle områder for oppdrettsvirksomhet. Ansvar og respekt for internasjonale forpliktelser og nasjonale verneområder må bety mer. Et marint verdensarvområde tåler i prinsippet ikke noe av hverken lakseoppdrett eller annen aktivitet som kan forringe naturkvalitetene» sier Solbakken.

Det mikroskopiske areal marin verdensarv representerer i Norge burde – om noen - automatisk være fri for lokal forurensning, foruten fremmedelementer og redusert tilgang til tradisjonelle fiskeplasser. I verste fall kan Norges behandling av dette området føre til inkludering på konvensjonens «svarteliste», den såkalte Montreux-listen.