BirdLife Nordland

Alvorlig tilbakegang for sjøfuglene

Bare siden 2005 er antallet sjøfugler på Fastlands-Norge redusert med over 30 prosent. Ved siste revisjon av rødlista, oversikten over nær trua og trua arter i Norge, kom hele 13 arter sjøfugler med på grunn av vedvarende tilbakegang.

Ærfuglen er blant artene på rødlista, der den har status som nær truet. Selv om vi trolig har rundt 175 000 ærfugler her til lands, er utviklingen urovekkende. Nedgangen i Norge har vært størst fra Trøndelag og nordover til Lofoten. Her er kanskje bestanden så mye som halvert. Nedgangen føyer seg inn i et bekymringsfullt mønster, for ærfuglbestanden er på vikende front i flere deler av Europa. På den svenske rødlisten er arten plassert i kategorien sårbar (VU). I perioden 2001-2012 er bestandsreduksjonen i Sverige på minst 50 %, og i løpet av de siste 30 årene er nedgangen på 40-60 %. En tilsvarende negativ utvikling er observert i Finland. Arten står også oppført som nær truet på den globale rødlisten. Verdens naturvernunion (IUCN) skriver i sin omtale at tilbakegangen er størst i Europa, og oppgir ikke-bærekraftig høsting av marine ressurser, forurensning, forstyrrelser og jakt som de viktigste truslene. Europa inkludert Grønland har over 60 % av verdensbestanden, og en nedgang i våre områder er av global betydning.

Årsakene til tilbakegangen i Norge

Årsakene til artens tilbakegang er langt på vei ikke klarlagt, og som hos de fleste andre arter med bestandsendringer må man regne med at flere faktorer virker samtidig. Ærfuglene påvirkes trolig av varmere og surere hav, med påfølgende økologiske endringer i havet. Forskerne har funnet en sammenheng mellom nedgang i ærfuglbestandene og økt vanntemperatur. Ærfuglen spiser mye skjell og bløtdyr, og er avhengig av gode forekomster av disse gjennom året for å være vital og frisk. Mink, en fremmed art med svært høy økologisk risiko, regnes også som hovedtrussel mange steder. NOF har gjentatte ganger påpekt at oppdrettsanlegg, vannscooterkjøring o.l. ikke må legges til viktige beite- og oppvekstområder for ærfugler og andre sjøfugler. I Sverige er tilbakegangen linket til tiamin-mangel (vitamin B1), noe som svekker fuglenes helse og reproduksjonsevne, noe som trolig også kan påvirke hvordan predatorers nærvær virker inn. Om dette er tilfelle i Norge også, vet vi ikke. Tidligere tiders utstrakte bosetning på den ytre kyst, med tilrettelegging og vern om ærfuglen – som også har hatt økonomisk betydning, har vært en suksessfaktor for ærfuglen. Mange steder ble det drevet utstrakt predatorkontroll; ærfuglen skulle vernes etter alle kunstens regler! I dag er ærfuglvær og dundrift mindre utbredt, men holdes i hevd bl.a. på Vega på Helgelandskysten.  

Situasjonen på Vega

Etter statusen som Verdensarvområde under UNESCO, gitt i 2004, har man i stadig større grad tatt opp tradisjonen med å lage «ærfuglhus» og etablere egne områder prioritert for ærfugler ute på øyene. Det er estimert at det hekker rundt 2700-3500 par ærfugl hekker innenfor verdensarvområdet. En betydelig del av dette er på øyer med aktivt drift av ærfuglvær. Når man legger til rette for et kunstig stort antall hekkende fugler på et lite område, endres betingelsene for ærfuglenes naturlige strategi for å forhindre predasjon, som er å hekke spredt eller i tilknytting til kolonier av måker og terner som gir god beskyttelse. Dette gir en rekke utfordringer som må adresseres på riktig måte.

Fuglevoktere melder nå at oteren har blitt en betydelig utfordring i Vegaøyan. Det er ikke vanskelig å forstå at det oppleves dramatisk når ærfugler man steller med som et husdyr blir drept eller forstyrres slik at hekkingen blir ødelagt. Men både ærfugl og oter er umistelige deler av verdensarven. Sammenhengen mellom oterbestand, predasjon og andre faktorer som styrer predasjonstrykket på ærfugl er derfor forhold vi trenger mer kunnskap om.

Det kan i dag gis skadefellingstillatelse på oter, på bakgrunn av ærfuglværenes status som næring. Skadefellingen må fortsatt være rettet mot enkeltindivider som gjør betydelig skade, slik skadefellingsforskriften setter som vilkår. Fylkesmannen i Nordland gir ut betingede kvoter før hekkesesongen, og i år er kvoten for Vegaøyan i utgangspunktet på fem otere. Det er også krav om at man skal prøve ut andre tiltak før man går til felling av individer som gjør skade.

Oteren spiser både fisk og fugl, det er ingen nyhet. Slik fungerer naturen, og slik må det være. Fisk står oftest øverst på menyen til oteren, og den spiser også muslinger, krepsdyr,  smågnagere osv. At oteren og ærfuglen er tilpasset hverandre og fungerer godt i samme økosystem, slik de har gjort det i tusenvis av år, er på det rene. I naturen påvirker bestandene hverandre, enten man er byttedyr, predator eller begge deler.  

Oteren har også andre viktige funksjoner i økosystemene. Det er kjent at havørna ofte får mye av maten sin fra oteren. Som nevnt over er minken kanskje den aller største trusselen mot ærfuglen og andre sjøfugler, men pågående forskning utført av Norsk institutt for naturforskning (NINA) tyder på at oteren fortrenger minken i områder der de begge holder til. Paradoksalt nok kan altså en reduksjon i oterbestanden føre til økt predasjon på ærfugl. I motsetning til minken er oteren en naturlig forekommende art. 

NOF ser at samlivet med oteren kan by på varierende utfordringer for fuglene i ærfuglværene. For ærfuglkulturen er det derfor viktig at man finner akseptable og praktiske måter å holde predasjonen innenfor bærekraftige rammer. Innhenting av nødvendig kunnskap er da helt sentralt. For NOF er det imidlertid viktig å påpeke at en lokal situasjoner med årlige variasjoner på enkelte ærfuglvær på Vega ikke er representativ for den generelle situasjonen på Nordlandskysten. Oter er ikke årsaken til ærfuglenes tilbakegang i fylket, og vil heller aldri bli det. Det er derfor en særdeles skjev fremstilling av NRK når de gir inntrykk av at vi må velge mellom ærfugl og oter i Nordlands natur. Nordnorsk natur har beviselig plass  til begge deler!