Naturforvaltning:

Svarthalespoven er en prioritert art som er sterkt truet

NOF har i flere år vært svært bekymret for den lille og sterkt truede norske hekkebestanden av svarthalespove i Sør-Norge. Gleden var derfor stor i mai 2011, da forskrift om svarthalespove som prioritert art ble fastsatt ved kongelig resolusjon. Arten har nå egen forskrift med hjemmel i naturmangfoldloven og det foreligger også et utkast til en egen nasjonal handlingsplan. Forskriften slår fast et forbud mot uttak, skade og ødeleggelse av svarthalespove og at arten skal tas hensyn til i sitt hekkeområde (økologiske funksjonsområde). NOF øynet derfor nytt håp med tanke på artens overlevelse i Norge på lang sikt. Det er fuglene av den sørlige underarten limosa som er under størst press, med en hekkebestand i underkant av 20 par. Disse finnes nå bare i Klepp kommune på Jæren i Rogaland.

Konfliktfylt habitatvalg 

Svarthalespovene på Jæren hekker nærmest utelukkende på intensivt drevet jordbruksmark, som hovedsakelig brukes til gressproduksjon. Her er egg og unger svært utsatt for å bli ødelagt i forbindelse med ordinær drift av landbrukseiendommene, slik som i forbindelse med slått av gresset. Lav ungeproduksjon er også en hovedårsak til artens alvorlige bestandssituasjon. Situasjonen er videre at bøndene som har hekkende svarthalespove på sin eiendom naturligvis ønsker å drive sin landbruksvirksomhet. Samtidig er det et krav fra storsamfunnet, Naturmangfoldloven og naturvernere at svarthalespoven skal forvaltes på en slik måte at den forekommer i levedyktige bestander i sitt naturlige utbredelsesområde. I denne situasjonen er det viktig at de grunneiere og rettighetshavere som har hekkende svarthalespove på sin eiendom får kompensasjon for de økonomiske ulempene det vil medføre å ivareta en slik nasjonal miljøverdi som svarthalespoven er. Tilfredsstillende mekanismer for dette har dessverre ikke kommet på plass enda. Dette gir grobunn for konflikter mellom bønder og landsbrukets interesseorganisasjoner på den ene siden, og miljøforvaltningen og naturvernere på den andre. Dette er en uholdbar situasjon, som det må ryddes opp i.

Sjokkerende dispensasjon fra Fylkesmannen i Rogaland

Det var med vantro NOF mottok nyheten om at Fylkesmannen i Rogaland hadde gitt dispensasjon fra svarthalespoveforskriftens forbud mot slått i hekkeområdene før 15. juli til en gruppe grunneiere på Jæren, til og med uten at de hadde søkt om slik dispensasjon. Dispensasjonen omfatter hele den kjente sørlige hekkebestanden av svarthalespove i Norge, og Fylkesmannen gjør oppmerksom på at det aller meste av årets ungeproduksjon vil gå tapt som følge av dispensasjonen. Forskriften slår blant annet fast at grunneier ikke får lov å gjennomføre slått i svarthalespovens hekkeområder før etter 15. juli, og den sier videre at dersom dette medfører en vesentlig vanskeliggjøring av igangværende bruk og et vesentlig tap, kan grunneier kreve at området vernes etter naturmangfoldloven eller at det gjøres unntak fra prioriteringen for de aktuelle områdene. Fylkesmannen i Rogaland grunngir sin dispensasjon med at det ikke er fastsatt kriterier for kva en regner som vesentlig vanskeliggjøring og tap, og at det derfor ikke er mulig å gi kompensasjon for bøndenes tap. Siden tidspunkt for årets slått var så nært, så fant de ingen annen utvei en å gi en omfattende dispensasjon fra forskriften. NOF finner begrunnelsen for dispensasjonen formelt spissfindig, og helt uakseptabel. Det er videre klart at det er Miljøverndepartementet som må ta det overordnede ansvaret for manglende avklaringer av reglelverket knyttet til økonomisk kompensasjon. NOF har derfor påklaget Fylkesmannens vedtak med krav om oppsettende virkning. Både Fylkesmannens dispensasjon og NOFs klage kan leses her.

Norge løper fra sitt ansvar for svarthalespoven

Uavhengig av juridiske spissfindigheter, uklarheter og eventuelle svakheter knyttet til «Forskrift for svarthalespove som prioritert art» så har Norge et overordnet og udiskutabelt ansvar for å ivareta bestanden av svarthalespove på Jæren. Arten skal forvaltes i Norge med tanke på langsiktig overlevelse i tråd med Naturmangfoldlovens overordnede prinsipper. Dette ansvaret er forsterket gjennom at Norge har ratifisert konvensjonen for trekkende arter (Bonn-konvensjonen), Konvensjonen for truete arter (Bern-konvensjonen) og Vannfuglavtalen (AEWA). Miljømyndighetenes ansvar og verktøykasse er derfor langt større enn de ni korte paragrafene i den nevnte forskriften om svarthalespoven, og den uavklarte tolkningen av disse. Derfor krever NOF også at Direktoratet for naturforvaltning og ikke Fylkesmannen i Rogaland må være forvaltningsmyndighet for arten etter forskriften.

Svarthalespoveungene må få leve og bøndene må få kompensasjon

NOF krever at miljømyndighetene kommer på banen med strakstiltak som medfører at årets slått utsettes til svarthalespovene har fått sine unger på vingene, og at de berørte grunneiere og rettighetshavere fullt ut får kompensert sine rettmessige tap fra staten. Så får man bruke tiden frem mot neste vår for å klargjøre juridiske forhold og komme til enighet om avtaler slik at forvaltningen av svarthalespoven i Norge kan komme inn i mer normale og formålstjenlige former, til det beste både for svarthalespoven, bønder og Norge som en ansvarlig miljønasjon.