Prosjekter:

Prioritert art

NOF har siden 2016 hatt et eget prosjekt på svarthalespove i Nord-Norge. Prosjektet har blant annet som mål å få oversikt over bestanden, identifisere viktige hekkelokaliteter, samt gi ny kunnskap om habitatvalg og utfordringer for arten i regionen. Gjennom også å ringmerke unger (se under) håper vi å lære mer om nord-norske fuglers trekkvaner og overvintring, og i hvilken grad de returnerer til de samme hekkeområdene. Feltsesongen 2019 ble en suksess målt opp mot disse parametrene. Å ha mest mulig konkret kunnskap om den nord-norske svarthalespoven (underart islandica) er essensielt, da underarten som en av to norske fuglearter er «en prioritert art». For fugler betyr det at ødeleggelse av artens hekkeområder er forbudt, og en prioritert art skal få en forskrift og en handlingsplan. Svarthalespovene mangler en handlingsplan, noe vi håper kommer på plass snarlig. Da kommer oppdatert kunnskap godt med. 

Den norske hekkebestanden av L. l. islandica, som ble anslått til kun 2 – 4 par i 2018, er begrenset til noen få lokaliteter i Lofoten, Vesterålen og Karlsøy kommune i Troms. I motsetning til hekkebestanden på Island (og Shetland), er det mye som tyder på at den norske bestanden av underarten nå er på et lavere nivå enn den var for noen tiår tilbake. 

Sesongen 2019

Prosjektet fokuserte dette året mest på lokaliteter som gjennom de siste to årenes feltarbeid har blitt vurdert som høyaktuelle som hekkelokaliteter for arten, men også dette året ble noen nye områder undersøkt. I 2019 ble svarthalespover med hekkeatferd observert på to lokaliteter i Nordland, to i Troms og en i Finnmark. Høydepunktene var uten tvil konstatert hekking i Øksnes kommune i Nordland, og tre ungekull i Karlsøy kommune i Troms. Også i 2016 – 2018 hekket svarthalespover i Karlsøy, og kommunen utmerker seg dermed som særdeles viktig for arten. Observasjoner i 2019 kan tyde på at ytterligere minst ett par, men muligens så mange som tre par, har gjennomført hekkeforsøk på Karlsøy dette året (totalt 3-6 par). Dette er det høyeste antallet som er påvist der. Den totale bestanden av svarthalespove i Nord-Norge ble i 2019 estimert til 4 – 9 par.

Årets resultater styrker det inntrykket vi har fått av artens marginale tilstedeværelse i regionen gjennom prosjektets tre første år. Bestanden er utvilsomt svært liten, og betydelig mindre enn det tidligere litterærere antydninger har gitt inntrykk av, også i nyere tid. Likevel gir årets sesong grunn til optimisme. NOFs prosjekt har identifisert en håndfull lokaliteter som utmerker seg med tilstedeværelse av svarthalespove gjentatte år. 

Individmerking

To svarthalespoveunger ble merket på Slettnes i 2019. Dette er de første to ungene som er merket i NOFs svarthalespoveprosjekt i Nord-Norge, og forhåpentligvis har de overlevd til flygedyktig alder. Ungene fikk tradisjonelle metallringer på venstre tars, hvite plastringer med svart kode (nr. 98 og 99) på venstre tibia, og hvite plastringer uten kode på høyre tibia. Blir de gjenfunnet på trekk eller i overvintringsområdene, vil dette gi helt ny kunnskap om hvor nordnorske svarthalespover oppholder seg utenfor hekkesesongen. Vi håper også at merkingen på sikt vil gi oss svar på i hvilken grad ungene returnerer til hekkeområdene der de selv kom til verden. 

Uten vern

Hekkingene på Vannøya befester dette områdets status som det viktigste hekkeområdet for svarthalespoven i Nord-Norge. Vi bemerker i denne sammenheng at kun hekkeområdet i Skipsfjorddalen er vernet (landskapsvern med dyrelivsfredning). Stormyra ved Vannareid, og ikke minst våtmarksområdene og grasengene ved Slettnes, er på sin side uten vern. Som viktige og mangeårige hekkelokaliteter for en av bare to prioriterte fuglearter i Norge (samt flere andre verneverdige arter), er dette en lite holdbar situasjon.