Prosjekter:

Svarthalespoven er en av våre sjeldneste hekkefugler. Hekkebestanden av den sørlige underarten, som kun finnes på Jæren i Rogaland, har de siste par-tre årene ikke omfattet mer enn 10-15 par, mens den nordlige underartens hekkebestand nylig ble anslått til 4-6 par. Arten har både blitt prioritert og delvis "avprioritert" under Naturmangfoldloven i løpet av de siste syv årene, en handlingsplanprosess har strandet, og man har hittil ikke lykkes med å innføre fungerende bevaringstiltak som kunne ha bidratt til at den dokumenterte tilbakegangen i bestanden på Jæren stopper opp.

Alvorlig også i utlandet

Det er langt ifra bare i Norge det går dårlig med svarthalespoven. Hekkebestanden på Island, som tilhører den samme underarten som den som hekker i Nord-Norge, klarer seg bra, men den sørlige underarten som hekker på det europeiske kontinentet sliter betraktelig mer. Flere land har dokumentert til dels kraftige bestandsnedganger de siste tre-fire tiårene. Verst er det i Nederland, som har den største andelen av den europeiske hekkebestanden av den sørlige underarten. Her har bestanden gått tilbake med ca. 60 % siden 1969. Også av denne grunn er det viktig at vi klarer å ta vare på vår egen marginale hekkebestand, som et lite bidrag til bevaringen av arten globalt.

Faktagrunnlag for ny norsk handlingsplan

I 2016 fikk NOFs oppgaven med å utarbeide et oppdatert faktagrunnlag for svarthalespove. Dette er tiltenkt å skulle utgjøre utgangspunktet for en norsk handlingsplan for arten. Faktagrunnlaget tar for seg artens biologi og bevaringsstatus, samt de viktigste truslene mot den norske hekkebestanden. Mulige bevaringsrettede tiltak for å bedre bestandssituasjonen er også foreslått, basert på erfaringer fra utlandet og annen vitenskapelig dokumentasjon. Nå er det opp til Miljødirektoratet å finne ut hvilke av de foreslåtte tiltakene de vil gå videre med i en handlingsplan for arten. Forhåpentligvis lykkes de både med dette og det videre arbeidet, slik at vi ikke på ny opplever at handlingsplanprosessen strander, som den gjorde i 2010.

Hvorfor handlingsplan?

At en fugleart får en egen handlingsplan er naturligvis ikke ensbetydende med at artens framtid som norsk hekkefugl er sikret til evig tid. Betydningen handlingsplanen får avhenger av hvor gjennomførbare tiltakene er, og hvor forpliktende føringene i handlingsplanen er for ansvarlige myndigheter, inkludert de som sitter på pengesekkene. Lav måloppnåelse oppstår ofte som et resultat av at tiltakene i handlingsplanene ikke gjennomføres i tilstrekkelig grad, men kan selvsagt også skyldes at virkemidlene ikke er de rette.

Det finnes imidlertid flere eksempler på handlingsplaner som har vært sentrale i bevaringen av fuglebestander verden over. I Norge har handlingsplanen for dverggås vært viktig, og fra utlandet er bl.a. åkerrikse (Skottland), rørdrum (Storbritannia) og asordompap (Azorene) eksempler på arter som har dratt stor fordel av sine handlingsplaner.

Hva må til?

I NOFs rapport, som kan leses i sin helhet ved å trykke på lenken nederst i denne nettsaken, legges det fram flere forslag til hvordan man kan klare å beholde svarthalespoven som norsk hekkefugl. Overvåking og skjøtselstiltak står sentralt når det gjelder hekkebestanden i nord. I sør er det derimot driftsmessige tiltak i jordbruket som må til. Den store utfordringen vil utvilsomt ligge i å klare dette uten at det går for mye utover den normale jordbruksdriften i dette geografisk svært avgrensede området. Vi har likevel et håp om at man kan få dette til, og håper at de berørte grunneierne i området blir med oss på laget i den videre prosessen med å få på plass en norsk handlingsplan for svarthalespove.