Fuglekunnskap:

På kvelden 8. august 2005 satt William E. Smith i bilen sin, med et godt overblikk over Bressay-sundet like nord for Lerwick på Shetland. Hans målsetning var å studere en stor flokk med gråmåker og svartbak som hadde samlet seg i sundet. Ganske raskt fikk han se de store finnene til en gruppe på tre spekkhoggere. De tre hvalene bevegde seg raskt nordover i sundet i en sterk tidevannsstrøm, og de var tilsynelatende på jakt etter fisk siden de fra tid til annen bevegde seg i små sirkler.

Smith kunne like etter registrere en flokk med ærfugl som svømte bort fra spekkhoggerne i sundet, og som nærmet seg en kai ved utkikkspunktet han stod parkert på. Det var en flokk med mytende ærfugler, og ingen av dem bar preg av å være flyvedyktige. Ærfuglene holdt seg svært tett samlet, de 30-40 fuglene dekket etterhvert et areal på bare 3 x 2 m! Ærfuglene fortsatte med å svømme så raskt som mulig bort fra spekkhoggerne, og med hjelp av tidevannsstrømmen fikk de etterhvert noe avstand til de tre hvalene.

På dette tidspunktet flyttet Smith seg til et nytt utkikkspunkt, hvor han fikk mer oversikt over spekkhoggernes bevegelser. Her ble han vitne til et drama det er svært få forunt å oppleve! Spekkhoggerne hadde registrert ærfuglenes nærvær, og dukket plutselig opp nær land like ved ærfugl-flokken. Med stor fart svømte spekkhoggerne rett inn i flokken med forskremte ærfugler, som nyttesløst responderte med å spre seg i alle retninger. I løpet av kort tid plukket de tre spekkhoggerne systematisk opp ærfuglene på overflaten, og etter fem minutter var bare tre eller fire ærfugler fortsatt i live. De tre spekkhoggerne konkurrerte så om de gjenlevende ærfuglene, som naturlig nok heller ikke slapp unna de effektive hvalkjevene.

William E. Smiths observasjon ble publisert i British Birds i mai 2006 (volum 99, side 264). I en redaksjonell kommentar skriver Martin Heubeck: «Det var en rapport om fire spekkhoggere som tok ærfugl ved Sumburgh Head 4. juli 2005, og til tross for anekdotiske rapporter om interaksjoner mellom spekkhogger og ærfugl tidligere, så er dette den første hendelsen på Shetland som er beskrevet i litteraturen. Bestanden av ærfugl på Shetland ble redusert med cirka 60% mellom 1977 og 1991, og gikk tilbake med 27% mellom 1991 og 2005. Det seneste estimatet på ærfugl-bestanden er på 5100 fugler. Tilbakegangen etter 1991 ser ut til å være jevn, med en tilbakegang på ca. 2% fra år til år. En slik tilbakegang kan imidlertid akselerere dersom den ovenfor beskrevne atferd blir vanligere blant spekkhoggere. William Smith så jo 1% av bestanden bli spist opp på litt over 5 minutter!»

Heubecks bekymring for spekkhoggernes predasjon på ærfugl deles ikke av norske spekkhogger-eksperter. John Stenersen kommenterer at det kun er en kort periode under mytetiden at ærfuglene lar seg fange på denne måten, og at de aldri vil bli noe mer enn et leilighetsvis byttevalg.

Hva vet vi så om spekkhoggernes inntak av sjøfugler i Norge? Systematisk jakt på sjøfugler av spekkhoggere er ikke beskrevet fra norske farvann. Bestanden av spekkhoggere i britiske farvann kjenner vi ikke like mye til som den vi har langs norskekysten, men det antas at den er relativt spesialisert på makrell. Den kan imidlertid ha en diett med store sesongmessige variasjoner.

Spekkhoggernes diett er mer variert enn hos noen andre sjøpattedyr; i forskjellige deler av verden står alt fra bardehvaler til små stimfisk på spiseseddelen. Der det finnes rik tilgang av en næringsrik potensiell byttedyrart, vil spekkhoggerne spesialisere seg på denne. I andre områder uten slike «tilbud» av byttedyr, ser dietten ut til å være mer variert.

Den norske bestanden av spekkhoggere, som vandrer mellom kysten av Vestlandet og norskehavet, har spesialisert seg på norsk vårgytende sild, og den følger sildas vandringsmønster. Vi vet imidlertid at dyr fra denne bestanden tidvis jager andre byttedyr, fortrinnsvis sel. Det foreligger flere øyenvitneobservasjoner av spekkhoggere som jager eller spiser sel fra bl.a. Røst og Mørekysten. Dette ser ut til å være sesongmessig knyttet til selartenes kastetid, da ungdyr er langt lettere bytte enn voksne seler. Noen av de seljagende dyrene er identifisert, og de samme dyrene er observert under sildeinnsiget i Tysfjord om høsten. Det er med andre ord snakk om alternative byttedyr for sildespesialister.

Det foreligger også flere observasjoner av spekkhoggere som angriper andre hvaler i forbindelse med hvalfangst fra Barentshavet og Svalbardsonen. Her er det imidlertid trolig snakk om en helt annen populasjon enn den vi finner langs norskekysten, og dette er sannsynligvis dyr som er spesialisert på å jage og spise store sjøpattedyr.

I noen tilfeller er det registrert spekkhoggere som tar sjøfugler langs norskekysten om høsten. De fjærkledde byttedyrene som er observert tatt er ærfugl, alkekonge og ulike måkearter. I denne perioden er det mat i form av sild i overflod, og det er derfor logisk å betrake predasjon på sjøfugler om høsten som mer en form for lek blant yngre dyr enn egentlig matauk. Særlig et tilfelle der en ung spekkhogger tar tak i en alkekonge og trekker den under vann gjentatte ganger, for så å slippe den igjen, er åpenbart et uttrykk for lek.

Det er for øvrig ikke noe sensasjonelt i at sjøpattedyr dreper og spiser andre sjøpattedyr samt sjøfugler. Seler er jo selv byttedyr for spekkhoggere, og langs norskekysten har NOF mottatt rapporter både om hvalross og havert som tar sjøfugler.

Kilder:
Smith, W.E. 2006. Moulting Common Eiders devoured by Killer Whales. British Birds 99: 264.
Stenersen, J. & Similä, T. 2004. Spekkhoggere. Tringa forlag.