Fuglekunnskap:

Over halvparten, eller hele 57 %, av alle fugler i jordbrukslandskapet i Europa har forsvunnet siden 1980. I Norge viser hekkefuglovervåking gjennomført av NOF og NINA at så mye som 40 % av alle fugler tilknyttet det norske kulturlandskapet har forsvunnet bare siden årtusenskiftet. Bakkehekkende arter er blant dem som sliter mest - og hvem har ikke hørt om vipas dramatiske tilbakegang, at storspoven er sårbar på rødlista eller at sanglerka stadig forsvinner fra jordbrukslandskapet. For å forsøke å snu denne utviklingen, ba Klima- og miljødepartementet Miljødirektoratet om å få utredet aktuelle påvirkningsfaktorer og mulige tiltak for å bedre situasjonen nettopp for bakkehekkende fugler i jordbrukslandskapet. Den faglige vurderingen ble gjennomført av NOF, og resultatene er nylig publisert i rapporten «Tiltak for bakkehekkende fugler i jordbrukslandskapet». Les hele rapporten her.

Intensivjordbruket er hovedproblemet...

Den vitenskapelige litteraturen levner liten tvil om hva som er de viktigste årsakene til jordbruksfuglenes tilbakegang, og kort fortalt handler dette både om nedleggelse og intensivering av jordbruksdrift. Studier har vist at endringer i arealbruk i jordbrukslandskapet har en klart større påvirkning på fuglebestandene enn andre faktorer, som f.eks. vær og predasjon. I Norge har vi hatt en kraftig nedgang i antall jordbruksbedrifter, men samtidig et stabilt jordbruksareal de siste 20 årene, noe som gjenspeiler en utvikling mot større gårder og et til dels høyt nivå av nydyrking i perioden. Utviklingen har gitt stadig større avlinger og kostnadseffektivitet i jordbruket, men på bekostning av biodiversitet og fugleliv. Viktige årsaker er et mindre variert jordbruk, tap av restarealer, omfattende drenering, endringer i grasproduksjon og dyrkingsformer, større og mer effektive maskiner, bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel og redusert brakklegging. 

...men det er også mange andre utfordringer

Samtidig sliter fuglene med en rekke andre utfordringer. Vi har alle hørt om nedgang i insektbestander, og klimaendringene har sine mange og kompliserte effekter også for jordbruksfuglene. Menneskelig forstyrrelse er et økende problem, og vi har ennå ikke god oversikt over i hvilken grad sykdom spiller inn. Videre er det et stadig press særlig mot bakkehekkende arter fra ulike predatorer, som rødrev og kråke. I kombinasjon med intensivjordbruket, blir det mye å håndtere for en vipe eller storspove, og reproduksjonen er for liten til å opprettholde bestanden.

Har naturen noen framtid i jordbrukslandskapet?

Skal man snu den alvorlige utviklingen for fuglene i jordbrukslandskapet, vil det kreve en stor innsats og til dels endret tankegang i jordbrukspolitikken. Kort sagt handler det om å gi naturen plass i en stadig mer industrialisert og kapitalstyrt næring. Heterogene jordbrukslandskap må sikres, restarealer må vernes om, fuktmark må forbli udrenert og noen arealer må drives mer ekstensivt, samtidig som lønnsomheten sikres gjennom velutviklede kompensasjonsordninger. På de arealene som drives intensivt, må i tillegg driftsmessige hensyn tas. I noen områder bør tiltak for redusert predasjon vurderes, noe som også kan gjøres gjennom arealtiltak. Parallellt må ny kunnskap innhentes om lokale bestands- og trusselforhold i Norge, og god resultatkontroll må sikres.