Organisasjonen:

Grupperinger innen beitenæringen og enkelte politiske partier har satt negativt fokus på kongeørna det siste halvåret. Nylig ble det kjent at Troms FrP i resolusjon fra sitt årsmøte går inn for å åpne for jakt på kongeørn i Troms, Finnmark og Midt-Norge. Leder for rovviltregion 8 er talsmann for utspillet. Medieoppslag skaper inntrykk av at Troms er sterkt belastet av en stor kongeørnbestand, og at arten er en versting blant alle våre rovviltarter. Statens naturoppsyn (SNO) benyttes som sannhetsvitne for trusselen om en naturkatastrofe for beitenæringene. Det er nødvendig å gå oppslaget nærmere etter i sømmene:

Det finnes betydelige mengder kunnskap om kongeørna og dens rolle i vår natur – også som skadegjører. For Norge er siste status fra 2015, med utviklingen fra 1970-tallet til dags dato. Myndigheter og faginstitusjoner har skaffet materiale om tap av beitedyr gjennom prosjekter og studier av arten. Databaser og statistikker gir kunnskap om tap av beitedyr og årsaker. Det foreligger oversikter over beitebruk, utvikling i dyretall og tapsprosenter, sammen med detaljoversikter over erstatningskrav og erstatninger. Sammenholdt med utspill og påstander fra siste halvår, FrPs utspill inkludert, er det vanskelig å se holdbarheten i det bildet som tegnes:

Lave tapstall for kongeørndrepte lam i Troms

Troms er ikke i noen særstilling. Etter maksimalestimat for kongeørn pr. fylke er Troms en god nummer to, etter Nordland som trolig har en betydelig sterkere bestand. Sammen med Finnmark, som har den tredje største fylkesbestanden av kongeørn, er dette tre av Norges største fylker, med tilsammen 30 % av landets totalareal. Bestandstetthet pr. areal er derfor viktigere. Fire fylker har en kongeørnbestand som kan regnes som spesielt tett: Rogaland, Møre og Romsdal, Nordland og Troms, med mellom 120 og 130 km² pr kongeørnpar om maksimaltall for de enkelte fylker legges til grunn. Vest-Agder, Hordaland og Sogn og Fjordane er nesten på samme nivå (150-200 km² pr. par). Rogaland er fylket med flest sau pr. areal, og øvrige vestlandsfylker har også høyere sauetetthet enn Troms (og Nordland). Rogaland og Hordaland er de eneste fylkene som i praksis til nå (nesten) kun har hatt kongeørna som fredet rovviltart (de store rovpattedyrene er fraværende i denne delen av landet). Ut fra "Organisert beitebruks (OBB)" statistikker har de hatt tilnærmet uforandret tapsprosent for sau i denne regionen i perioden 1970-2014 (2-4 % samlet tap for sau og lam), på tross av at de huser noen av landets tetteste kongeørnbestander.

Kadaverstatistikkene for Troms viser nøkternt sett lave tall for kongeørndrepte lam, også for 2014 og 2015, da det i følge medieoppslag var betydelige og økende tap. Kadaverfunnene er spredt over store deler av fylket og dokumenterer ikke konsentrerte eller store tap for enkeltbønder. Kongeørnas andel har økt i forhold til jerv og gaupe det siste året, men dette er fordi nedgangen i skadedokumentasjon har vært større for jerv og gaupe enn for kongeørn. Det viktigste er at skadene har gått betydelig ned (med 2/3) om erstatningstallene for sau og lam legges til grunn, altså et helt annet virkelighetsbilde enn oppslagene.

Nedgang i kadaverfunn av rein i Troms

Statistikkene viser videre at unntatt i 2000 lå kadaverfunn av rein lavt i Troms fram til 2006/2007, et bilde som var noe mindre tydelig i Finnmark. Fra 2007/2008 og fram til 2013 har kadaverdokumentasjonene vært på et høyere nivå for region 8, men har gått ned med over 40 % de siste to årene. Tilsvarende har erstatningskrav og samla tapstall gått ned de siste to årene. Interessant nok finnes det også for tamrein referanseområder som setter områder med store tapsproblem i relieff til områder med lave tapstall. Det er uakseptabelt høye tapstall i hele det nordlige og tallmessig betydeligste reindriftsområdet, fra 40 til over 50 % tap av kalv fram til slakting. De sørligste reindriftsområdene i Sør-Trøndelag/Hedmark og særlig Oppland har lave tapstall. Dette kan åpenbart like lite forklares med hvor vidt det er kongeørn i beiteområdene som tap av sau/lam til kongeørn på Vestlandet i forhold til Troms, Nord-Trøndelag og Hedmark/Oppland. Det er påfallende at oppmerksomheten på kongeørnskade på sau/lam er en generalisering ut fra et fåtall avgrensete tapssituasjoner – Nordre Land 2013, Rissa 2014-2015, Flatanger/Namdalseid 2014-2015, og to lokaliteter med utedrift i Sunnhordland.

Kongeørna er en ubetydelig aktør både for sau og tamrein

Det er avgjørende viktig at tiltak for å hjelpe de som sliter med høye tapstall bygges på kunnskap og rett tolking av årsakssammenhenger. Erfaring tilsier at i den grad vi står overfor kongeørn som reell skadegjører, er arten mer et symptom på et problem enn årsak til problemet. Vi plikter å søke etter bakenforliggende årsaker til at kongeørna, som en utpreget energiøkonom, nyttiggjør seg av lett tilgang på mat. Det kan finnes tilfeller der det er nødvendig å fjerne (= avlive) notorisk skadegjørende kongeørn som systematisk jakter lam eller reinkalver. De er uansett meget fåtallige. De fleste reelle kongeørnskader utløses av at byttedyret i utgangspunktet er svekket eller i en utsatt situasjon. Dette kan være på grunn av helsetilstand, værforhold, skader, parasitter, angrep fra andre rovviltarter eller ulykker. Dette er triggersituasjoner som enhver kongeørn kan være disponert for å utnytte.

Helhetsbildet for kongeørn er uansett betydelig enklere enn inntrykket som gis i ulike utspill. Tapstall og statistikker for kadaverfunn og tapsårsaker viser at kongeørna er en ubetydelig aktør både for sau og tamrein. Sumeffekten av kongeørnangrep på sau/lam er mindre enn 2 % av totaltapet av dyr på utmarksbeite. For tamrein er det i størrelsesorden 4-6 % av totaltapet av reinkalver. Selv ikke om vi fjernet hele den norske kongeørnbestanden ville vi kunne forvente merkbar nedgang i tapstallene, verken for sau/lam eller for tamrein. Denne virkeligheten må forvaltere, politikere og beitenæringen forholde seg til. Miljødirektoratet har lagt på bordet en grundig og god oppsummering av fakta rundt kongeørn og har gitt en velbegrunnet anbefaling. De kunne ha vært klarere og mer logisk og praktisk vinklet rundt selve skadefellingsinstituttet, men hovedkonklusjonen er korrekt: Det finnes ingen saklig, faglig eller fornuftig grunn til å endre forvaltningsprinsippene for kongeørn, slett ikke i forhold til de internasjonale avtaler vi har forpliktet oss til. Konkrete tiltak må ta utgangspunkt i dokumenterbar identifisering av problemets årsak, og må være målrettet inn i den enkelte situasjonen. Generelle, bestandsrettede tiltak vil uansett være meningsløse sammenlignet med tapsforebygging.

Kontakt:
Alv Ottar Folkestad
Kongeørnekspert i Norsk Ornitologisk Forening
943 16 064 / aof@albicilla.no