BirdLife Oppland

10.-11. oktober arrangerte NINA i samarbeid med Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) seminaret «Skarv i Innlandet». Sted var Hunderfossen hotell, rett ved stedet der det samles flest ikke-hekkende storskarv i Innlandet. Seminaret samlet 31 deltakere, derav 16 foredragsholdere. Foruten deltakere fra Norge (inkl. undertegnede) var Sverige, Danmark, Finland og Tsjekkia representert.

Dagens situasjon for storskarven i Innlandet

NINA har estimert antallet skarv i nedre del av Gudbrandsdalslågen til å være om lag 5-600 i 2016. Ved tellinger i 2017 har de på det meste telt 209 skarv til sammen i Hunderfossen og Lågendeltaet, og om lag 275 i 2018. Ser vi på rapporteringsverktøyet Artsobservasjoner er maks antall registrerte storskarv 300 i 2016, 250 i 2017 og 145 i 2018. Sammenligner man med registrerte observasjoner i Strondafjorden i Valdres og Dokkadeltaet i Randsfjorden er det ikke enkelt å konkludere med oppgang eller nedgang i bestanden av storskarv i Innlandet i perioden august til oktober. Mye tyder på at vi ser en utflating slik som i den norske hekkebestanden (omkring 2500 par).

Skarvens hemmeligheter avslørt

Størst spenning har det vært til resultatene fra analyse av innsamlede gulpeboller fra storskarv i Lågen. I NINA-prosjektet er 247 gulpeboller som inneholdt otolitter (ørestein fra fisk) analysert. Det ble funnet 471 individer av fisk og fordelingen var følgende:

• 33,3 % sik
• 25,7 % lagesild
• 22,7 % abbor
• 6,2 % harr, 3,8 % ørret, 3,0 % mort, 1,5 % krøkle og 0,6 % lake.

I en annen undersøkelse av gulpeboller gjort av Høgskolen i Innlandet dominerer sik som bytte ved Hunderfossen, lake i elvesjøen Losna samt lake og mort i Mjøsa. Dermed ser det ut til at GD’s oppfordring til sportsfiskerne om å slappe av er godt faglig forankret. Skarven spiser lite harr og ørret. Sik og lagesild er stimfisker med gytetid i den perioden det er flest storskarver i området. Skarven er en opportunist, den fanger det som opptrer tallrikt og i optimal størrelse. Skarven utnytter en ressurs som vi ikke lenger gjør oss nytte av, f.eks. ble det i perioden 1965-75 fisket i gjennomsnitt 136 tonn årlig av lagesild, mens nå fiskes det kanskje 5 tonn.

Folk flest bor i Kina, men skarven er ikke derfra

Et annet tilbakevendende tema er oppfattelsen av mellomskarven som en fremmed art. Myten om at den er innført fra Kina er seiglivet. Det er ikke noe nytt med storskarv i innlandet i Norge og resten av Europa, det som er nytt er at antallet er adskillig høyere enn tidligere. Videre forekommer det stadige sammenligninger av mellomskarven med arter som står på fremmedartslista, som mandarinand, mink og mårhund. Mellomskarven er naturlig forekommende i Europa, har spredt seg til Norge på naturlig vis og står følgelig ikke på fremmedartslista.

Bekjempelse av norske fuglearter ikke akseptabelt

Det er et sprik mellom det vi vet (og ikke vet), den sterke motstanden mot skarven i enkelte miljøer og fortsatt tro på at jakt vil løse «problemet».  

På seminaret fikk vi et innblikk i forholdene i våre naboland, der antallet storskarv er et helt annet enn i Norge, med omkring 30 000 par i Danmark og 40 000 par i Sverige. Både antallet skarv og naturforholdene i våre naboland gjør at erfaringene derfra har liten overføringsverdi til Lågen og resten av innlandet i Norge, og skarven er heller ikke hekkefugl i innlandet. Noen momenter er interessante å referere: Niels T. Jepsen (DTU Aqua) fra Danmark konkluderte med at skarven er en betydelig predator på fisk og at selv få skarver kan ha stor påvirkning på fiskebestander i mindre elver. Per Risberg (Naturvårdverket) fra Sverge trakk blant annet fram at det var viktig å ikke forstyrre koloniene, uttak vil føre til at skarvene sprer seg og etablerer seg på nye steder. Videre at jakt ikke kan løse hele problemet og at effektene er vanskelige å måle.

NJFF stilte spørsmål om skarven er en ressurs eller et problem. Det ble påpekt at mye negativt fokus reduserer jaktinteressen og at NJFF ønsker å sette fokus på skarv som en jaktressurs. Her må det nevnes at mye av bakgrunnen for NJFFs engasjement i skarvejakta er økt bekymring fra lokale miljøer på effekten av en økende bestand av skarv i Lågen (sportsfiskere m.m.). I 2017 ble det felt 80 storskarver i nedre del av Lågen og Mjøsa, dette er beregnet til 32 % av det bestanden kunne ha vært uten jakt og videre at jaktuttaket tilsvarer drøyt 2,5 tonn fisk som dermed ikke er tatt av skarven. Antall skarv i 2018 i Hunderfossen og Lågendeltaet har i følg NINA økt i forhold til 2017, og det ser derfor ikke ut til at jakt har hatt noen effekt på kort sikt (det er også jaktet i 2018).

Inntrykket er at det er bekymringen fra sportsfiskerne, og oppfattelsen av storskarven som en problemart som driver engasjementet, inkl. NINAs forskningsprosjekt. Tilrettelegging, informasjon, kursing og organisering av jakt er en del av NINAs prosjekt. Selv om man lister opp mange mulige årsaker til harrens tilbakegang, f.eks. vassdragsreguleringer og andre fysiske inngrep, sykdom, forurensning, klimaendringer, uttak av andre fiskearter, så er det skarven som nevnes først som trussel og årsak til harrens tilbakegang.

Norsk Ornitologisk Forenings (NOF) syn er at det er helt i orden med bærekraftig jakt som matauk når bestandssituasjonen tillater det. Derimot er vi imot en bestandsregulering som bunner i forestillingen om «nyttige og «unyttige» arter, der kortsiktige økonomiske interesser vinner over kunnskapen om hvordan naturen henger sammen. NOF mener at alle arter har en egenverdi og at naturlig forekommende arter har en plass i økosystemet. Antagelser om at skarven truer fiskebestander i Lågendeltaet og av den grunn bør reduseres ved uttak inne i naturreservatet kan ikke aksepteres, og Fylkesmannens avslag om jakt i reservatet er selvsagt helt i tråd med verneformålet.