Internasjonalt:
Ny fugleart påvist i India
At nye fuglearter påvises får vi ornitologer kunnskap om nærmest på årlig basis. India regnes imidlertid som et land som er godt undersøkt med tanke på fuglelivet, og årets funn av en ny art lattertrost blir betraktet som den største ornitologiske sensasjonen i landet på over 50 år!
Av Magne Myklebust
Publisert 13.09.2006
En astronom (!) har gjort det mest sensasjonelle ornitologiske funn i India på over 50 år. I 1995 var Ramana Athreya i Eaglenest Wildlife Sanctuary i Arunachal Pradesh i det nordøstlige India for å kikke på fugler. Han så to individer av en Licocichla-art (lattertrost) som ikke var mulig å finne i identifikasjonslitteraturen. Ti år skulle gå før han så fuglene igjen. Basert på Athreyas feltskisser ble fuglene av en av hans kolleger bestemt til emeilattertrost (Licocichla omeiensis). Den sistnevnte arten er imidlertid endemisk (stedegen) for fjellene i det sørvestlige Kina. Den nærmeste observasjonen av emeilattertrost var 1000 km fra Eaglenest Wildlife Sanctuary!
I mai 2006 fikk Athreya fanget en av fuglene ved hjelp av mistnett. Han tok detaljerte notater og en rekke fotografier. Fjær som hadde løsnet fra fuglen mens den hang i mistnettet ble samlet inn. Fuglen ble sluppet fri ganske raskt. Likhetene med emeilattertrost var definitivt tilstede, men det var dog også ulikhetene. Mange forskjeller i fjærdrakt og lyder (spesielt sang) indikerte en ny art! Den nye arten - som ennå ikke har fått noe norsk navn - er omtrent 10% større i alle mål med unntak av nebbet, som er mindre.
Hvordan kan en så fargerik fugleart med så distinkte lyder bli oversett etter mange års undersøkelser i Eaglenest Wildlife Sanctuary? Det eneste svaret Athreya og hans kolleger fant logisk var at bestanden var ytterst liten! Tapet av en adult fugl ble vurdert til å være for dramatisk for bestanden, og følgelig ble ikke den innfangede fuglen avlivet for å utgjøre holotypen. Fjærene som ble samlet inn regnes nå som holotypen for arten. En holotype er ett fysisk eksemplar (eller illustrasjon) av en organisme som danner utgangspunktet for den første beskrivelsen av taksonet.
De fleste observasjoner av den nye arten er foretatt på Bugunstammens territorium, og Athreya har følgelig foreslått det engelske navnet Bugun Licocichla og det latinske navnet Licocichla bugunorum på nyoppdagelsen. Det er observert totalt 14 forskjellige individer, men Athreya mener at arten i framtida også kan bli påvist i nabolandet Bhutan samt andre steder i Arunachal Pradesh. Alle observasjoner (med ett unntak) er gjort i åssider over 2000 moh, i et habitat som domineres av tett buskas og små trær som har fått stå i fred for hogsten i området. Det er altså ikke urørte områder arten er påtruffet i.
Det foreligger planer om å bygge en motorvei gjennom Eaglenest Wildlife Sanctuary, og denne skal dessverre legges gjennom Lama Camp hvor de fleste observasjonene av arten er gjort. Det er derfor grunn til bekymring for denne svært fåtallige og foreløpig høyst lokale «nykommeren» blant verdens fuglearter. BirdLife India jobber nå med å sikre habitatet for arten. Utsiktene for inntekter fra økoturisme er et viktig stimuli for å få beskyttet dette verneområdet (!) fra motorvei-utbygging.
Ut fra det NOF kjenner til er det bare andre gang at en nålevende fugleart beskrives uten at et helt skinn samles inn. Sist (og først) var i 1991, da fabelbuskvarsler (Laniarius liberatus) ble beskrevet.
Sekretær i Norsk Navnekomité for fugl (NNKF), Per Ole Syvertsen, opplyser at de tre (nå fire) artene innen slekten Licocichla har fått felles gruppebetegnelse med de mange artene innenfor slekten Garrulax: lattertroster. Disse fuglene hører til familien Timaliidae, hvor jo også det som på engelsk kalles babblers inngår. Men selv om babbler-begrepet er knyttet til mange slekter brukes det altså ikke om slektene Licocichla og Garrulax. I norsk navnsetting har babblers blitt til skriketroster (slekta Turdoides) og timaler (diverse andre slekter). Det vil altså ikke være korrekt å kalle den nybeskrevne fuglen eller babblers generelt som skriketroster, men den hører til samme familie som disse, nemlig timalfamilien.
I mai 2006 fikk Athreya fanget en av fuglene ved hjelp av mistnett. Han tok detaljerte notater og en rekke fotografier. Fjær som hadde løsnet fra fuglen mens den hang i mistnettet ble samlet inn. Fuglen ble sluppet fri ganske raskt. Likhetene med emeilattertrost var definitivt tilstede, men det var dog også ulikhetene. Mange forskjeller i fjærdrakt og lyder (spesielt sang) indikerte en ny art! Den nye arten - som ennå ikke har fått noe norsk navn - er omtrent 10% større i alle mål med unntak av nebbet, som er mindre.
Hvordan kan en så fargerik fugleart med så distinkte lyder bli oversett etter mange års undersøkelser i Eaglenest Wildlife Sanctuary? Det eneste svaret Athreya og hans kolleger fant logisk var at bestanden var ytterst liten! Tapet av en adult fugl ble vurdert til å være for dramatisk for bestanden, og følgelig ble ikke den innfangede fuglen avlivet for å utgjøre holotypen. Fjærene som ble samlet inn regnes nå som holotypen for arten. En holotype er ett fysisk eksemplar (eller illustrasjon) av en organisme som danner utgangspunktet for den første beskrivelsen av taksonet.
De fleste observasjoner av den nye arten er foretatt på Bugunstammens territorium, og Athreya har følgelig foreslått det engelske navnet Bugun Licocichla og det latinske navnet Licocichla bugunorum på nyoppdagelsen. Det er observert totalt 14 forskjellige individer, men Athreya mener at arten i framtida også kan bli påvist i nabolandet Bhutan samt andre steder i Arunachal Pradesh. Alle observasjoner (med ett unntak) er gjort i åssider over 2000 moh, i et habitat som domineres av tett buskas og små trær som har fått stå i fred for hogsten i området. Det er altså ikke urørte områder arten er påtruffet i.
Det foreligger planer om å bygge en motorvei gjennom Eaglenest Wildlife Sanctuary, og denne skal dessverre legges gjennom Lama Camp hvor de fleste observasjonene av arten er gjort. Det er derfor grunn til bekymring for denne svært fåtallige og foreløpig høyst lokale «nykommeren» blant verdens fuglearter. BirdLife India jobber nå med å sikre habitatet for arten. Utsiktene for inntekter fra økoturisme er et viktig stimuli for å få beskyttet dette verneområdet (!) fra motorvei-utbygging.
Ut fra det NOF kjenner til er det bare andre gang at en nålevende fugleart beskrives uten at et helt skinn samles inn. Sist (og først) var i 1991, da fabelbuskvarsler (Laniarius liberatus) ble beskrevet.
Sekretær i Norsk Navnekomité for fugl (NNKF), Per Ole Syvertsen, opplyser at de tre (nå fire) artene innen slekten Licocichla har fått felles gruppebetegnelse med de mange artene innenfor slekten Garrulax: lattertroster. Disse fuglene hører til familien Timaliidae, hvor jo også det som på engelsk kalles babblers inngår. Men selv om babbler-begrepet er knyttet til mange slekter brukes det altså ikke om slektene Licocichla og Garrulax. I norsk navnsetting har babblers blitt til skriketroster (slekta Turdoides) og timaler (diverse andre slekter). Det vil altså ikke være korrekt å kalle den nybeskrevne fuglen eller babblers generelt som skriketroster, men den hører til samme familie som disse, nemlig timalfamilien.
