Internasjonalt:

Ordet «gribberestaurant» gir unektelig noen bisarre og lite appetittlige assosiasjoner. Det blir imidlertid snart klart at dette ikke dreier seg om en vanlig restaurant, men et fôringssted for gribber. Formålet er å bevare de sjeldne og sterkt truede gribbartene bengalgribb (White-rumped vulture Gyps bengalensis) og teraigribb (Slender-billed vulture Gyps tenuirostris).

«Gribberestauranten» vi besøker er en del av et større prosjekt som drives av NOFs samarbeidspartner i Nepal, Bird Conservation Nepal. Organisasjonen etablerte det første lokalt drevne fôringsstedet for gribber i 2007, og har i dag 7 slike steder.

Gribbene er viktige nøkkelarter som utfører vesentlige økosystemtjenester, blant annet ved å fjerne dyrekadavre som ligger og råtner. Disse artene er også kulturelt viktige, blant annet i forbindelse med buddhistisk begravelsespraksis, kjent som «himmelbegravelse», hvor døde mennesker plasseres ute for at de skal bli spist av åtseletere.

Jeg leser at i begynnelsen av 1990-tallet var gribbene fremdeles et vanlig syn i Sør-Asia, men at et tiår etter gikk flere av artene sterkt tilbake og var på randen av utryddelse. Et studium fra 2004 fra Nepal viste at antallet bengalgribber hadde sunket med over 90 %! Forskning har vist at hovedårsaken til nedgangen er bruken av medisinen diclofenac, som har blitt brukt som betennelses- og smertedempende medisin for husdyr. Gribber som spiser av døde dyr som har blitt behandlet med denne medisinen, får nyresvikt og dør etter kort tid. Diclofenac ble forbudt i Nepal 2006, og bruken har sunket betraktelig, men tiltak for å øke bestandene av disse gribbene er fremdeles svært nødvendig.

Bevaringsprosjektet for gribber som er igangsatt av Bird Conservation Nepal viser seg å har flere positive ringvirkninger lokalt. Som kjent er kyr hellige blant hinduer. For hinduer er det tabu å spise kjøtt fra ku og okse, og å ta livet av ei ku kan faktisk medføre fengselsstraff. Å fø på ei ku som er svak, syk eller ikke gir melk, kan derfor være en stor utgiftspost for fattige bønder. Her kommer gribbeprosjektet inn som en mulighet for å slippe denne ekstrautgiften samtidig som det bidrar til bevaring av de utrydningstruede gribbene. Bøndene kan overlate kyrne til den lokale gribbrestauranten hvor de blir tatt vare på helt til de dør naturlig. På enkelte av gribbrestaurantene blir også bøndene tilbudt en liten sum for å levere sine kyr der.

De lokalt ansatte forteller også at de har inntekter av de delene av kadavrene som gribbene ikke spiser. Beinrester blir brukt til produksjon av knapper og malt til dyrefôr, og huden fra de døde kyrne blir brukt i produksjon av musikkinstrumenter.

Gribberestaurantene er også en turistattraksjon med stort potensial. Ved flere av fôringsstedene er det satt opp hytter hvor gribbene kan observeres i skjul, og turistene betaler en inngangsbillett til området som gir viktige inntekter lokalt.

Det som i utgangspunktet for meg så ut som en litt grotesk kuriositet, viser seg ved nærmere undersøkelser å være et kinder-egg av et prosjekt. For det første bidrar det til å bevare sjeldne og truede gribbarter, for det andre løser det et stort problem for fattige bønder og for det tredje skaper det lokale inntekter i form av økoturisme.