Fuglekunnskap:

Det er ikke alle fuglefrelste som er like opphengte i «bomber», og det er ikke alle som er like opptatt av å saumfare den ene kremlokaliteten etter den andre – med det for øyet å få et nytt kryss eller ytterligere få bekreftet tilhørigheten i Club 300.

Noen av oss og – får vi håpe – stadig flere, er minst like mye eller mer opptatt av de mange grå, brune eller på annen måte uanselige – som kanskje plutselig en dag ikke er der lenger.
- Ja, det er sant, den har jeg neimen ikke sett på lange tider, har du kanskje sagt til deg sjøl eller til brødre i ånden når dere har stått der med tuber og kikkerter og teleobjektiver og gud-vet-hva av ymse utstyr.

30 år i nær kontakt med pressemiljøer og 45 år med fugl som hovedinteresse og kikkert som en av mine aller viktigste bestanddeler i fritidsutstyrskassa, har lært meg én ting – det kan være veldig mange grå dager for hver solskinnsdag.

I et magasin eller ei avis er det bare ei forside. Resten er mer eller mindre fordypnings-eller fyllstoff. Slik er det også i en fugleobservatørs verden. Det blir etter min oppfatning noe overfladisk å bare jage «forsider».

Men det er håp. I siste nummer av Vår Fuglefauna (1/08) presenteres det ene spennende prosjektet etter det andre. I mange år har NOF hatt ordningen med «Årets Fugl». Det er et flott initiativ. Nå vil Ringmerkingssentralen ved Stavanger Museum også dra i gang noe som kalles CES Norge (Constant Effort Sites), og dette er et prosjekt der ringmerking skal brukes i overvåkingen av faste lokaliteter gjennom en standardisert metodikk.

Prosjektet skal kaste mer lys over bestandsendringer ut over det som registrering av f.eks. territorielle hanner kan vise. CES Norge vil med tida kunne gi bedre svar på hvordan det er med hekkesuksess og reproduksjon.

Prosjektet har to viktige parametre – standardisering og tid. Derfor skal det kjøres over mange år med 12 dagers standardisert fangst i hekkesesongen pr. lokalitet. Da vil en etter hvert få et bedre bilde av overlevelse fra det ene året til det andre, og dermed også få større klarhet i hva som eventuelt eller egentlig er årsak til bestandsendringen. En får i det minste en klarere (geografisk) avgrensning av hvor problemet ligger eller hva det består i.

Ringmerking har til alle tider dreid seg mye om kvantum, men i hvilken grad kan f.eks. ringmerkingsmaterialet generelt sett brukes i høringsrunder i arealforvaltningssaker, siden kanskje ni av ti voksne fugler som ringmerkes, fanges på en eller annen fuglestasjon beliggende på ”«den ytterste nøgne ø»?

Arbeidet som gjøres der er viktig, men sett at ringmerkingstallene fra landets større fuglestasjoner viser at antallet blåstruper stuper. Kan man likevel strengt tatt og uten en god porsjon synsing bruke slike data for å hindre videre utbygging i fjell(bjørke)skogen?

Alle «vet» eller alle «ser» det uheldige i mye av den aktiviteten som skjer der, men hva vet man egentlig?

Det Ringmerkingssentralen ved Stavanger Museum nå ønsker å dra i gang, er et strålende tiltak. Det må være et mål å bruke noe av den kunnskapen en vinner gjennom interessen for fugl til å være en tung og tillitvekkende høringsinstans f.eks. i større og mindre arealforvaltningssaker. Der står den kanskje viktigste miljøkampen i tida framover, og landets ringmerkingsgrupper bør nå kjenne sin besøkelsestid.

Anders Hals, Vestfossen.