Organisasjonen:
Norske navn på sultanhønekomplekset
Sultanhøne har tradisjonelt vært inndelt i en rekke underarter med påfallende store og lett identifiserbare fargeforskjeller. Arten står oppført på «Norgeslista» etter to funn i henholdsvis på Jæren og i Østensjøvannet høsten 1923, og, det er derfor passende å informere om navneendringer i komplekset.
Av Morten Bergan (NNKF)
Publisert 22.11.2016
Sultanhøne Porphyrio porphyrio har en ganske flekkvis utbredelse over et stort geografisk område - fra Sør-Europa, gjennom Afrika (særlig i sør), Sør-Asia og til Oseania. Arten har tradisjonelt vært inndelt i en rekke (13) underarter med påfallende store og lett identifiserbare fargeforskjeller. Men fargespennet, særlig ryggfargen, varierer karakteristisk fra en temmelig helblå nominatform i de vestlige middelhavslandene til mere grønn-, grå-, brun- og, endog, svartfarget og til og med en temmelig blass underart. Stor forskjell altså.
Sultanhøne står oppført på «Norgeslista», etter to funn i henholdsvis Jæren (Orrevann) og Oslo (Østensjøvannet) høsten 1923, og det er derfor opportunt å informere om navneendringer i komplekset.
De 13 underartene er gruppert i seks «underartsgrupper». Nylige DNA-studier (Garcia-Ramirez & Trewick, 2015) gjennomgår dannelse og spredning av slekten Porphyrio og fant at de seks underartsgruppene var egne, «gode» arter innunder en overart. Det er knapt overlapp i utbredelsen av de seks «nye» artene. Denne artssplitten er gjennomført både i Clements oppdatering (aug. 2015) og i IOC World Bird List. Clements er det taksonomiske verket som NNKF følger.
NNKF besluttet i 2016 å gi nye norske navn på de seks «nye» artene. NNKF har valgt å bruke fellesbetegnelsen -sultanhøne på overarten med et navneprefix som henspeiler fargeforskjellene på splittene. Således vil dette karaktertrekket være et fornuftig kjennetegn i felt. Den europeiske (de vestlige middelhavslandene) er nominatformen P. porphyrio – dvs. den som først ble beskrevet (faktisk av Linnaeus selv i 1758) og vil være den arten som folk finner omtalt i fuglebøker på sine Europa-turer. Denne formen er helblå og har derfor fått navnet blåsultanhøne. Det underlige er at de to funnene som figurerer på Norgeslista ikke er den europeiske nominatformen blåsultanhøne, men den formen som finnes fra Tyrkia og østover til India og Thailand P. poliocephalus. Denne formen er gråhodet og fikk navnet gråhodesultanhøne.
De seks sultanhøneartene etter splitt er:
Blåsultanhøne Porphyrio porphyrio (engelsk: Western Swamphen). De vestlige middelhavslandene. Monotypisk.
Grønnryggsultanhøne Porphyrio madagascariensis (engelsk: African Swamphen). Afrika sør for Sahara og Nildalen opp til Egypt. Monotypisk.
Gråhodesultanhøne Porphyrio poliocephalus (engelsk: Grey-headed Swamphen). Fra Tyrkia og omkring Kaspihavet i vest (u.a. caspicus), spredt via Irak, Iran, N-India (u.a. seistanicus) og videre sør- og østover i India til Thailand (u.a. poliocephalus). To funn i Norge (u.a. seistanicus).
Svartryggsultanhøne Porphyrio indicus (engelsk: Black-backed Swamphen). Indonesia, Malaysia, Indokina og Myanmar. To underarter.
Bleksultanhøne Porphyrio pulverulentus (engelsk: Philippine Swamphen). Filippinene. Monotypisk.
Brunryggsultanhøne Porphyrio melanotus (engelsk: Australasian Swamphen). Fra Palau og Molukkene, Ny-Guinea, Australia til New Zealand og øyene i Oseania. Fem underarter.
Referanse
