BirdLife Nordland

Skip o' hoi, unna vei, her kommer jeg! Et dunk, og lunden deiser i gressbakken. Noen dråpene med saltvann fra storhavet faller til jorden. Med klumsete bevegelser finner den duestore fuglen balansen igjen. Som alltid er lunden kledelig antrukket i sort og hvit. Med ømme, sørgmodige øyne og et blygt smil, kikker den ut over riket sitt. Grønne og grå øyer bestående av berg, steiner og skrinn vegetasjon ligger som kastet utover et tilsynelatende endeløst hav, et hav som strekker seg bortenfor alt av fast grunn. Over duver himmelen like mektig. Ute i havgapet skifter den konstant form, farge og lys, og skyene haster over lerretet.

Lundens halvmåneformete nebb er fullt av små sildeyngler, 31 i tallet. Silda blir holdt på plass av små mothaker, men hvordan den fikk plass til så mye fisk, forstår sjøfuglen ikke selv en gang. Men den er mer enn bevisst på at sildemottaket venter, for en meter innover i den bratte hellingen ligger det nytt liv i totalt mørke, godt gjemt for farer. Lundeungen er allerede flere uker gammel og har stor appetitt. Den lille doblet veksten sin første leveuke! Varsomt bøyer lunden hodet og åler seg inn den trange gangen gravd ut i porøs jord. Fiskene blir overlevert; dette burde holde en stund! I det trange rommet som fungerer som barneværelse, snur lunden seg og vender tilbake til lyset utenfor. Det kan bli mange timer til neste besøk.

Utenfor inngangen hviler lunden seg et øyeblikk. Det er sjøfarer den er, og den lengter straks utover til himmel og hav, til en nærmest mild, vektløs tilværelse i luft og vann. I lufta og i vannet, der føler den seg hel. Men selv om livet som omstreifende dagdriver på de store hav viser livet på sitt beste, fylles fuglebrystet med stolthet og ydmykhet her i fuglefjellet. For en lykke å være en del av dette! Å være innbygger i denne millionbyen for fugler sommerstid, som en del av generasjonenes uavbrutte lenke, er større enn alt her og nå. Havets overflod bringes inn til land i en endeløs strøm av fugler i skytteltrafikk. Landjorda, himmel og hav blir til en hellig treenighet.

Likevel uteblir silda enkelte hekkesesonger. År livet til ungene slukner av hungersnød uten at de fikk sett dagslys. Hadde skrikende, sultne mager hatt en lyd, ville det det neppe vært mulig for verken fugl eller folk og oppholdt seg i fuglefjellene i de dårlige årene. Men det er suksessene som huskes, ikke uårene, og i år er tilværelsen barmhjertig. Rundt lunden ramler det inn artsfrender som returnerer fra det store blå. De finner sin hulegang, og smetter inn. I luftrommet utenfor bergveggene svermer det. Som mygg på en fuktig myr, som regndråper i Bergen. De er tallrike, de har livslyst og havet gir fuglene den fossilfrie energien de trenger.

Litt nedenfor, ikke så langt fra flomålet, sitter det en skapning helt ulik den gemene hop. En slik fugl har lunden ikke sett før. Overfladisk lik den selv, men med farger som vitner om vitalitet og overskudd; om liv. Nebbet er både kongeblått og flaggrødt. Selv øynene er innrammet med knallrød sminke og føttene lyser opp. – Se, der er lunden, ropes det entusiastisk fra en liten båt som stryker seg langs fjellsiden. Flere mennesker løfter kikkerten sin og nistirrer på den fargerike krabaten på steinen nede ved havet. –  Utrolig, Lofotens siste lunde returnerte i år igjen. Sent, men godt. Den lever enda! responderer en annen, tydeligvis full av beundring for viljen til overlevelse.

Lengre oppe strekker vår arme sjel ut vingene, og med triste og grå øyne kaster den seg ut i det store ingenting, et sted der intet eksisterer og alt er dødt; unntatt en siste lunde i en snart avsluttet epoke. Tomme fjell er tause. Og snart vil den fargerike klovnen tre ut av tiden, den også.