Naturforvaltning:

Lang og sympatisk tradisjon

Langs kysten vår har det bodd folk helt siden isen trakk seg tilbake etter siste istid, for over 10 000 år siden. Fangst og fiske har utgjort grunnlaget for bosetningen. Ekstra gavmild var naturen om våren, med sin enorme overflod – lysflom, bugnende blomsterflora og skrikende sjøfugler i mengder. Dun og egg i store antall ble samlet inn av en rekke sjøfuglarter. Ikke bare var eggene verdifullt proteintilskudd til et mer spartansk kosthold, men egg og dun utgjorde også et uvurderlig viktig byttemiddel for å skaffe seg andre varer. I nyere tid gav rike «egg- og dunvær» økonomisk inntekt til den som var så heldig å sitte med rettighetene til sanking.

Det sier seg selv at en slik rikdom ble voktet og forvaltet etter alle kunstens regler, mot unødvendig ferdsel, mot predatorer og mot uvedkommende. Tidligere ble områder med store antall hekkende måker «fredlyst» i hekketiden. Det var ensbetydende med ferdselsforbud, og det ble drevet skjøtsel og oppsyn. Når mennesker bodde mer spredt langs kysten kunne en slik praksis og kontroll gjennomføres. Grunneieren og hans hjelpere sanket egg på holmer og øyer på riktig tidspunkt, like etter egglegging. Ved å la egg være igjen i reirskålen reduserte man ekstrabelastningen for fuglene, og fuglene la nye egg.

Oppfatningen er at tidligere tiders sanking kunne utføres uten en reduksjon i bestandene. Dette til tross for at eggproduksjon i høy grad er en stor omkostning for fuglene.

Nye tider krever endret praksis

Norge har i løpet av få generasjoner opplevd betydelige omveltninger i bosetningsmønster og velstand. Dette synes å ha påvirket eggsankingens betydning og hvordan den utøves. Eggsanking blir fortsatt drevet klokt mange steder, ikke minst for å ta vare på en tradisjon der mennesket høster av naturen på en bærekraftig måte. Men dessverre er det ikke slik overalt. En annen praksis ser ut til å bre om seg, med en mer omfattende sanking av måkeegg som ikke er i samsvar med våre forfedres kloke forvaltningsprinsipp. Når øyer blir gjennomsøkt for egg mange ganger i løpet av sesongen vil dette påvirke hekkesuksessen. Med en svekking av områdets betydning for grunneier, forsvinner også viljen og ønsket om kontroll og forvaltning. At «stormåker» (gråmåke og svartbak) i stor utstrekning blir sett på som skadefugler, og dermed fritt vilt, er nok i stor grad en medvirkende årsak til ukulturen. Slik mentalitet viser en sviktende forståelse for naturens samspill. Dessuten, betydningen av eggsanking til matauke og som økonomisk tilskudd er minimal. Alt dette gjør at NOF nå etterspør grunnlaget for at måkene skal være i en særstilling sammen med noen få andre arter, når den generelle regelen er at fugler egg og unger er fredet. 

Forvekslingsrisiko og vikarierende argumentasjon

Forvekslingsrisikoen med sildemåke-egg er så stor at dette i seg selv burde føre til at aktiviteten opphører i visse regioner. Ikke minst gjelder dette i Midt-Norge og Nord-Norge, der den fåtallige underarten Larus fuscus fuscus (nordlig sildemåke) hekker. I Nord-Norge har vi hatt flere tilfeller med sanking av fiskemåke-egg til videresalg eller eget forbruk. Mange proklamerer at de ikke er kjent med at fiskemåke-egg ikke er inkludert i den lovlige eggsankingen, eller at arter står på den norske rødlisten arter som nær truet.

Eggsanking kan dessuten brukes som påskudd og skalkeskjul for fjerning av måke-egg eller forstyrrelser ved kolonier for å bli kvitt hekkende måker. Dette er kjent fra Rogaland, der det er tillatt å sanke egg av sildemåke, slik det er i resten av landet sør for Trøndelag.

Bekymringsfull utvikling for måkene

Gråmåke har etter alt å dømme hatt en kraftig tilbakegang i bestanden de siste ti årene. I 2006 ble bestanden estimert til 233 000 par. I 2014 var den estimerte bestanden kun 72 000 par. Bestanden er redusert med 30 % i Nordsjøen og Skagerak, og med 72 % i Barentshavet (Troms og Finnmark) i perioden 1988-2013. Bestanden i Norskehavet vet vi mindre om på grunn av få tellinger. I Sverige er arten rødlistet som sårbar (VU).

Litt mindre alvorlig er situasjonen for svartbak, men utviklingen går i samme retning. Bestanden har vært nedadgående i Skagerak og i Barentshavet. Overvåkingen i Norskehavet er ikke god nok til å si noe sikkert om bestandsutviklingen der. Den totale bestanden er estimert til 43 000 par. Estimatet for 1990 – 2002 lå på 50 000- 100 000 par i Norge. Arten er norsk ansvarsart, da Norge har 35-40 % av den europeiske bestanden.

Utviklingen til gråmåke og svartbak føyer seg inn i et begredelig mønster, med massiv tilbakegang for norske sjøfugler. Bare siden 2005 er antallet sjøfugler på det norske fastlandet redusert med 30 prosent. Ved fjorårets revisjon av rødlista, oversikten over nær trua og trua arter i Norge, kom hele 13 arter sjøfugler med på grunn av vedvarende tilbakegang. 

Gråmåke og svartbak ut at listen over jaktbare arter

I sitt forslag til nye jakt- og fangsttider har Miljødirektoratet tatt svartbak og gråmåke ut av listen over jaktbare arter på grunn av den alvorlige tilbakegangen. Som en naturlig konsekvens av måkenes situasjon støtter NOF sterkt opp under forslaget. Det skal ikke lengre være lov å drive jakt på måker, som vel knapt kan sies å være ønsket menneskemat. Det bør heller ikke være tillatt å sanke egg fra ikke-jaktbare arter.

Vi må ta inn over oss at mye av grunnlaget for slik høsting hos disse artene har smuldret bort med tidens tann, enten man liker det eller ikke. Har du opplevelser med dette temaet du ønsker å spille inn ovenfor Miljødirektoratet kan du gjøre i høringen om forskriften om jakt- og fangtstider 2017-2022.