Internasjonalt:

Vi møtte hverandre i Doñana nasjonalpark i Sør-Spania i juni 1971, der jeg arbeidet ett år som observatør og ringmerker for den biologiske stasjonen i Sevilla. Det var artig å bli kjent med denne merkverdige wildlife-kunstneren. Etter at Tim - som han oftest kalte seg - og hans assistent Alec Jenkins hadde tilbrakt et par måneder i Marokko, bl.a. med studier av eleonorafalker, kom de tilbake til Doñana i slutten av august. Jeg skulle hjem til militærtjeneste i Norge i slutten av september, og ble invitert med nordover i Tims Landrover. Vi stoppet en uke i Pyrenéene, der vi fikk anledning til å studere bl.a. lammegribb, haukørn, kongeørn, murkryper, alpejernspurv og sitronirisk. Tim og Alec fortalte at de også hadde tilbrakt noen dager i Pyrenéene på vei sørover. Da hadde de blitt bedt inn på et munkekloster. Her var det et flott svømmebasseng. Tim beskrev en formiddagsstund der som den ultimate livstilstand. Under opphold i det forfriskende og klare vannet kretset lammegribber over dem - mens det var maltwhisky i glassene og akkompagnement av musikken til Jimmy Hendrix Experience! Etter ankomst til England med besøk til bl.a. Wildfowl Trust i Slimbridge i Gloucestershire og noen dagers opphold i Kent, der Tim bodde sammen med sine adoptivforeldre, kjørte han meg helt til Newcastle - og endog betalte båtbilletten min til Oslo. Tim var alltid en raus person.

I 1972 kom Tim over til Norge to ganger. Første gang var på sommeren. Da besøkte vi ulike fugleområder på Østlandet, bl.a. Presterødkilen og Ilene i Tønsberg og Kurefjorden i Østfold. Tim fotograferte bl.a. dvergterne på Ilene og brushaner i Kurefjorden. Under dette oppholdet ble han kjent med flere norske fuglefolk, bl.a. mossingene Eivind Sørnes, Bjørn R. Eriksen og Tor Lindberg - sistnevnte også i kunstnerisk sammenheng. Deretter satte engelskmannen kursen mot Finnmark sammen med Morten Brandt fra Oslo. Tim var tilbake i Norge mot slutten av året. Han feiret da jul sammen med bl.a. min familie i Åmot i Østerdalen. Da jeg den 4. januar 1973 flyttet fra Jeløy til Maridalen var det Tim som kjørte flyttelasset. I tiden som fulgte arbeidet jeg på Zoologisk Museum på Tøyen. Mens jeg tilbrakte dagene i Oslo satt Tim i den lille hytta på Granhaug i Maridalen og malte akvareller av jaktfalk og spurveugle. Utenfor kunne han studere gråspetter på fôringsplassen. I helgene hadde vi fine turer på Dausjøisen og gjennom Hauermarka, som den gang var en eventyrskog. Og vi gikk med ryggsekk opp til dalens landhandel Rugda for å kjøpe mat og drikke. Det var under dette norgesbesøket jeg ble så inspirert av Tims bildeproduksjon at jeg bestemte meg for å realisere en kunstnerisk utdannelse i stedet for de planlagte biologistudiene på Blindern.

Tim dukket opp igjen i Maridalen allerede i juni 1973. Da kom han på et raskt besøk sammen med sin gamle studiekamerat på Bromley Technical High School (senere Ravensbourne College of Art i Bromley) - Brian Grimwood. Han er i dag en av Storbritannias dyktigste illustratører. En av deres medstudenter på Bromley var for øvrig David Bowie. Fra midten av juli 1973 gjennomførte Tim en måneds studietur fra England til Hellas. Hans venn Philip Wardle, Morten Brandt og jeg ble invitert med på denne ekspedisjonen. Det var en utrolig spennende reise med opplevelse av maleriene til Bruno Liljefors og andre store wildlife-kunstnere i Enschede i Nederland - og stortrapper, aftenfalker og andre steppetilknyttete arter ved Neusiedler See i Østerrike. Målet var rovfugler, pelikaner og andre våtmarksarter i Nordøst-Hellas. I Makedonia ble vi arrestert mens vi fotograferte trelerker i et militærområde. Takket være Morten Brandts brukbare beherskelse av tysk ble vi satt fri etter noen timer.

Senere på 1970-tallet besøkte jeg England ved flere anledninger, og dette muliggjorde nye sammenkomster og utflukter med Tim. På senhøsten i 1975 oppholdt jeg meg noen uker i St. Albans i Hertfordshire. Jeg benyttet da en periode til å studere fugleskinnsamlingene på British Museum i Tring. Under dette englandsoppholdet tilbrakte jeg også noen novemberdager sammen med Tim, bl.a. i Wildfowl Trust i Slimbridge. Han tok meg også med til sine venner major Iain Grahame og hans kone Didy på Daws Hall i Lamarsh Bures i Suffolk. Tidligere dette året hadde Tim og Iain vært sentrale personer i etableringen av World Pheasant Association. Under besøket på Daws Hall ble jeg vervet som det første norske medlemmet! På dette tidspunktet hadde Iain en stor kolleksjon av ulike fasanarter, og det var spennende å studere disse fuglene på den praktfulle eiendommen. I dag er stedet et miljøvernsenter og naturreservat. Tim bodde på den tiden i lange perioder på Daws Hall, og hadde eget rom der han arbeidet med sin wildlife-kunst. En av oppgavene var illustrasjoner til Iains bok Ruffled feathers. Mens vi satt foran peisen på kvelden berettet Iain bl.a. om en spesiell hendelse som hadde funnet sted tidligere dette året. Da hadde han - bl.a. etter initiativ fra Dronning Elizabeth II - blitt sendt til Uganda for å få den dødsdømte britiske læreren Denis Hills ut av fangenskapet til Idi Amin. Iain hadde tidligere vært Amins kompanisjef, og sammen med generalløytnant Chandos Blair klarte de å overtale den ugandiske presidenten til å oppheve dødsdommen og sette læreren fri.

Våren 1978 kom min engelske kollega nok en gang til Norge. Han hadde da med seg sin 61 år gamle venn Len Baron. De skulle etter hvert til Finnmark, og hadde landroveren fullastet med kjøtt av hjortevilt, fasan, kanin og annen kjøttproviant. Hvordan de kom seg gjennom tollkontrollen i Kristiansand med så mye kjøtt i bilen er en eventyrlig historie jeg prioriterer å berette muntlig! I England hadde de sendt 50 flasker Glennfiddich til seg selv på Poste Restante-adresser oppover i Norge og Sverige. Ikke en eneste flaske kom fram - naturligvis! Det ble noen fantastiske dager i Maridalen og andre steder i Oslo-området med nære venner før de dro nordover. Tim var alltid full av bisarr humor, og likte både gode fortellinger, friske vitser og besynderlige regler. Han hadde lest mye arkeologi og annen historie, og kunne underholde hele selskap med beretninger fra britenes kriger rundt i verden. På 1980-tallet traff jeg han både i England, på Shetland og i Norge. I 1981 var vi nok en gang sammen i andefuglparken til Sir Peter Scott i Slimbridge, og Tim møtte da en gruppe med bl.a. Gunnar Lid, representanter fra miljømyndighetene og flere stortingspolitikere som hadde reist over for å studere hvordan britene vasket oljeskadde sjøfugler. Sommeren 1986 var Roar Solheim og jeg med på en journalisttur til Shetland, og da dukket Tim og Len opp - og inviterte på det beste skotsk natur og kultur kan by på. De to hadde da flyttet til hvert sitt sted i Skottland. Det hadde blitt for folksomt for de to i Sør-England! Tims siste besøk til Norge var høsten 1987. Da ble han med på hvalsafari til Lofoten. Det var siste gang jeg så Tim.

Etter kunststudiene på Bromley Technical High School gikk Tim på Camberwell School of Art i London. Allerede i 1968 var han wildlife-kunstner på heltid. Da var han 21 år. Kort tid etter ble Tim medlem i The Society of Wildlife Artists. Han illustrerte flere bøker, og hans arbeider ble stilt ut i en rekke gallerier i inn- og utland. I London ble Tims originalgrafikk stilt ut under bl.a. sommerutstillingene i The Royal Academy i Burlington House samt i The Furneaux Gallery og The Tryon Gallery. Blant separatutstillingene kan nevnes en mønstring i Nairobi i Kenya i 1985. Han behersket både akvarell- og oljeteknikker, men som kunstner var han først og fremst en fremragende grafiker. Spesielt var han dyktig med kobberetsninger. Mange av hans studieturer gikk til Nord-Amerika og Afrika, men hovedsakelig til flere land i Asia der han konsentrerte seg om fasaner. Da Tim i 1975 var med på etableringen av World Pheasant Association, var det han som tegnet og designet logoen til denne foreningen. Hans store interesse for disse fuglene fulgte han livet ut. Høydepunktet i dette engasjementet var hans plansjer av 48 fasanarter til Keith Howmans tobindsverk The Atlas of Rare Pheasants.

Kontakten med Tim gjennom 1990-tallet og det etterfølgende tiåret fant sted via brev og telefon. Men Tims liv ble dessverre preget mer og mer av hans forhold til alkohol. Det er en dårlig egenskap når man er billedkunstner. Spesielt dyptgripende var det at han i løpet av disse to tiårene mistet sertifikatet tre ganger - og i tilsammen 18 år. Dette begrenset hans muligheter til å gjennomføre studie- og arbeidsreiser. Da jeg snakket med han for to år siden hadde han fått tilbake kjørekortet, og han hadde forhåpninger om å kunne kjøpe seg en ny landrover og komme over til Norge igjen. De siste årene av hans liv i Skottland ble imidlertid preget av sviktende helse grunnet rusproblemene, og hans vennekrets ble stadig mindre. På mange måter falt han ut av samfunnet. Da hans eneste lokale venn kom for å besøke ham på julaften i fjor lå Tim ihjelfrosset i sitt kjøkken med hunden Magic hvilende oppå. Det hadde vært 20 kuldegrader på natten, og Tim hadde ikke sørget for påfyll av fyringsolje i ovnen. Så tragisk kan et menneskelivs slutt være. Avskjeden med Tim foregikk i stillhet med prest og en håndfull av hans nærmeste venner til stede. Blant disse var Keith Howman i World Pheasant Association, som hadde støttet Tim på ulike vis i mange år. I mars ble Tims aske spredt i innsjøen nær hans hjem i det praktfulle landskapet nær Pitlochry.

Tim døde like etter sin fødselsdag den 11. desember, og ble følgelig 63 år gammel. Han etterlater seg først og fremst en stor produksjon av wildlife-kunst. Men Tims særegne framtoning, naturglede og generøsitet vil bli husket av de som fikk møte ham gjennom livet. Fred over hans minne.