Fuglekunnskap:

NOF ønsker å sette fokus på denne arten som sannsynligvis er i tilbakegang også i Norge. Arten finnes vidt utbredt både i Eurasia og i Nord-Amerika, med unntak av Island (BirdLife International 2009). I Sverige var bestanden tidligere anslått til 100.000-200.000 par (Svensson m.fl. 1999). I 2003 var imidlertid sandsvalen riksinventeringsart i Sverige (gjennomføres av Sveriges Ornitologiska Förening), og urovekkende nok ble bestanden da taksert til maksimum 74.000 par (Bengtsson 2004). Det var en kraftig nedgang på tross av det tidligere usikre bestandsanslaget. I Norsk fugleatlas (Gjershaug m.fl. 1994) ble den norske bestanden av sandsvale anslått til 100.000-250.000 par, et enda mer usikkert anslag enn det gamle svenske. Også i Storbritannia er det påvist en kraftig nedgang. Der begynte nedgangen allerede på 1960-tallet, og har vedvart, med unntak av en ubetydelig oppgang på midten av 1990-tallet. I flere områder er bestanden redusert med mer enn 90% (Parkin & Knox 2010).

Sandsvalen trekker til Afrika, sør for Sahara (Bakken m.fl. 2006, Fransson & Hall-Karlsson 2008, Wernham m.fl. 2002), og det er overlevelsen i vinterområdene som sannsynligvis har størst betydning for populasjonsutviklingen (Parkin & Knox 2010). Men, tilgang til hekkeplasser i sandbakker, elvemeler og grustak har også betydning.

I forbindelse med Årets Fugl-aksjonen i 2010 ønsker NOF å gjennomføre en totalkartlegging av den norske hekkebestanden av sandsvale. I dette arbeidet er det et mål å oppsøke alle kjente og potensielle hekkeplasser for arten for å kartlegge:
•    antall kolonier og geografisk lokalisering av disse
•    registrere koloniens beskaffenhet (naturlig habitat/sandtak/annet)
•    antall reirganger/aktive reirganger
•    status for koloniene ift. forstyrrelser og potensielle ødeleggelser

Ved å kartlegge hekkeplassene for sandsvalene i Norge har vi et godt utgangspunkt for å kunne sikre dem gjennom hekkesesongen. Det er ofte ikke annet enn litt informasjon til maskinfører eller driftsansvarlige ved et sandtak eller et byggeanlegg som skal til for å forhindre at sandsvalekoloniene blir ødelagt av maskiner. Sandsvalene er paradoksalt nok avhenging av at sandtak er i drift for at de skal være attraktive hekkelokaliteter, og det gjelder å unngå at uttak av sand/masse skjer akkurat der kolonien ligger i løpet av selve hekkesesongen. Andre lokaliteter som tidligere har vært benyttet av sandsvaler, men som har blitt ugunstige på grunn av ras og gamle reirganger kan også enkelt restaureres ved å justere sandfasaden/helningsvinkel.

Følg med på NOFs nettsider for mer informasjon om Årets Fugl. En tema-artikkel vil også komme i marsnummeret av Vår Fuglefauna. PDF-kopier av relevant litteratur kan sendes per epost ved henvendelse til Årets Fugl (aaretsfugl@birdlife.no).

Referanser
Bakken, V. , Runde, O. & Tjørve, E. 2006. Norsk ringmerkingsatlas. Vol.2. Stavanger museum, Stavanger.
Bengtsson 2004. Backsvalan – en trängd fågel. Resultat av riksinventeringen 2003. Vår Fågelvärld 6/2004.
BirdLife International 2009. Species factsheet: Riparia riparia. Nedlastet fra http://www.birdlife.org on 10/1/2010
Fransson, T. & Hall-Karlsson, S. 2008. Svensk ringmäkningsatlas. Vol. 3. Stockholm.
Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. 1994. Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu, 551 s.
Parkin, D.T. & Knox, A.G. 2010. The status of birds in Britain and Ireland. Christopher Helm, London.
Svensson, S., Svensson, M. & Tjernberg, M. 1999. Backsvala Riparia riparia. Svensk fågelatlas. Vår Fågelvärld, supplement 31. Stockholm.
Wernham, C., Siriwardena, G., Toms, M., Marchant, J., Clark, J.A. & Baillie, S. 2002. The Migration Atlas: Movements of the Birds of Britain and Ireland. A & C Black Publishers Ltd